I Helsereisen får vi se en noe eldre Stig Helmer. Det er gått 19 år siden vi stiftet bekjentskap med ham for første gang og nå er han begynt å legge på seg og få mage. Han har spist 'junk food' og brukt mat som terapi etter sitt siste parforhold som tok slutt. Han har bokstavelig talt pølsefingre og bruker dem flittig til å dytte i seg mat. Da blir løsningen å dra på et helsespa for å slanke seg. Også hans gode venn Ole Bramserud er med som støtte på veien. Det blir en reise han sent kommer til å glemme...

Dette er den femte filmen i rekken om kameratparet Stig Helmer Olsson og Ole Bramserud. Det hele startet med Selskapsreisen i 1980. Den ble en supersuksess og er fremdeles den mest sette filmen på kino i Sverige noensinne. Oppfølgerne i denne serien har også vært ganske greie og severdige filmer. De viser at Lasse Åberg hadde mer å komme med og at han klarer å skape nye filmer rundt nye temaer.

Men denne filmen er litt ned fra de andre filmene. Det virker som om Lasse Åberg begynner å gå noe tom. Likevel har filmen nok å komme med til at jeg ler litt underveis. Digger Åbergs enkle famlende og Donaldsprø humor. Stig Helmer er også en figur som jeg elsker å følge på lerretet som mot sin odds drar damer i hver eneste ny film. Han er seg selv 100 prosent og på merkelig vis oppnår han, og opplever mye i sin keitete ferd gjennom livet.

Det jeg liker er at vi stifter bekjentskap med nye rollefigurer hver gang som er med på å sette farge på filmen. Denne gangen er det diverse utøvere av alternative behandlingsformer som står for mye av det nye. I tillegg får vi også et gjensyn med Bruno Anderhage (Rikingen fra forrige film: ‘Selskapsgolferen’). Denne gangen forsøker han å snu en dårlig forretning. Han har satset på broilerkyllinger som ikke lar seg avkaste i dårlige tider. Hans ide er å selge foret til kyllingene som dyr slankechips.

Forrige film, selskapsgolferen, var veldig moro. Denne har ikke like mye å fare med. Har faktisk litt problemer med å huske nok av de morsomme scenene, og det er et dårlig tegn i seg selv. Filmen er teknisk greit gjennomført i samme ånd som de andre filmene. Regien er bra forhold til det litt svakere innholdet. Lasse Åberg har fått noe morsomt ut av det evigaktuelle slankehysteriet, men det er en god del å gå på for å nå humorhimmelen.

Konklusjon
Det tar litt tid før denne komedien kommer skikkelig i gang. Noe av handlingen virker litt vel enkel og fungerer ikke like godt. I mine øyne er nok denne filmen den svakeste til nå. Den glimrer ikke like mye hele veien og humoren er føles bedre i de andre filmene. Det er dog heldigvis nok humor til at man koser seg litt med filmen. Lasse Åberg har en lun enkel humor som passer som hånd i hanske hos den som liker typisk 1980- og 1990-tallshumor. Litt kult at en skandinavisk filmserie også skal kunne overbevise og lage grunnlag for et komisk virke også utenfor Hollywood. Det er ikke så mye mer å si om denne svenske komedien. Jeg ender på en grei treer på terningen for et passe moro kapittel med Stig Helmer.