Vi følger hovedpersonen som skal beskytte et nøkkelvitne i en rettssak. Men plutselig blir vitnet forsøkt myrdet og dette fører til at San Francisco-politimannen, Frank Bullitt, får nok å holde fingrende i for å ta morderne. Bullitt er handlingens mann og setter hardt mot hardt da vitnet til slutt dør, for å få balanse i rettferdighetsregnestykket...

I dag har jeg hatt en dag med tre elementer jeg liker godt. Dagen begynte med film, så lagde vi pizza før jeg avsluttet kvelden med ballspilltrening. Filmvalget falt på Bullitt fra 1968 med Steve McQueen i hovedrollen. Det fordi filmen reverserer på diverse lister over beste bilfilmscener, og han jeg så med er helt bilfrelst, så da måtte vi se hva som lå i filmen.

Filmen begynner svært rolig. Nesten litt for rolig. Det blir en del seige scener i begynnelsen, men om man følger godt med, kommer man snart under huden på filmen på samme måten som man også gjør i eksempelvis The French Connection fra 1971. Jeg vil egentlig sammenligne denne filmen en god del med den på flere måter. For det første får vi en kriminalsak i begge filmene. Det blir en del bilkjøring og tempoet er veldig lavt i begge filmer, men atmosfæren er tilstede hele veien og spenningen tar seg virkelig opp mot slutten av filmen

Hovedpersonen, Frank Bullitt, er en mann av få ord. Derfor blir det ikke mye snakk i filmen. Han uttrykker seg gjennom blikk, mindre bevegelser og gjennom å være handlekraftig. Bullitt blir spilt av Steve McQueen og han leverer virkelig varene. Det er en prestasjon å lande en rolle som snakker så lite og likevel kommuniserer så mye. Det gjør at man må tolke litt mellom slagene, men det går fint fordi filmen er stødig lagt opp.

Bullitt er regissert av Peter Yates, som er en regissør jeg kjenner lite til. Men om de andre filmene hans er like gjennomarbeidet som denne, så tror jeg at jeg må sjekke ut flere filmer fra denne mannen. Filmen Bullitt, fremstår som en veldig frisk film på flere måter. Jeg digger flere av de filmatiske grepene. Blant annet får vi veldig kul kameraføring, blant annet digger jeg når personer snakker direkte til oss som om vi skulle vært hovedpersonen. Og det er flere slike fiffige detaljer underveis også i klippingen. Det er også god variasjon og en fin utvikling i filmen. Det at film,en dveler i bildene er også med på å skape stemning, samtidig som ingenting føles overflødig.

Filmen er berømt for en av filmhistoriens heftigste biljakter. Scenene jeg snakker om er en ti minutters biljakt gjennom San Franciscos gater i høy fart og med heftig trafikkmanøvrering. Dette er kanskje ikke den kuleste Ford Mustangen som er laget, men den er svært heftig kjørt. Underveis i bilscenen føler jeg at flere bilfilmer jeg har sett før har kopiert og hentet heftig inspirasjon fra fra nettopp Bullitt. Dette var nok noe av det heftigste som var å oppdrive av bilfilm til før denne filmen ble laget og mye av filmens action utspiller seg nettopp i disse scenene.

Konklusjon
Bullitt er en film som er lett å bli glad i. Den er både simpel i formen og selv om den ikke er så lang så tar den seg god tid på å formidle action. De actionsekvensene som vi møter er fint porsjonert ut i filmen og kommer når man hungrer som mest etter dem. Vi merker at Bullitt er laget for et voksent publikum. Det er ikke så mange brutale scener, men de vi får se er til gjengjeld svært solide. Det gjelder helst at vi får se skutte personer med tilhørende blodpøl. Filmen fanger også tiden den er laget under på en herlig måte. Dette er og blir en herlig 1960-tallsfilm og et bra dykk tilbake i tid fra en svunnen epoke. For de som så den i sin ungdom, har kanskje et mer hjertelig forhold til filmen, men for min del føles filmen stødig fortalt, men likevel også veldig enkel i presentasjon av manuset. Og mange ganger er det å dyrke det enkle, ofte det beste. Skal jeg sammenligne med noe jeg har sett de siste 10 årene, er nok tempoet og måten å bygge opp filmen på kanskje mest lignende som Anton Corbijns ‘The American’ fra 2010, uten sammenligning i innhold forøvrig.