Året er 859 og Kinas Tangdynasti er i forfall. Uroligheter sprer seg over hele landet, og den korrupte regjeringen kjemper mot opprørske hærer, som dannes i protest. Den største av disse er ’Flyvende Dolker’, som vokser seg sterkere enn noensinne under en mystisk ny leder. To lokale politimenn beordres til å fange den nye lederen, og klekker derfor ut en snedig plan. Den ene, Jin, skal utgi seg for å være en ensom kriger ved navn Vind, som redder den skjønne, blinde opprøreren Mei fra fengselet for på den måten å vinne hennes tillit og så eskortere henne til Flyvende Dolkers hemmelige hovedkvarter. Planen virker, men på den lange reisen blir Jin og Mei forelsket i hverandre. Men farene lurer rundt hver sving...

Jeg husker at jeg likte Flyvende dolker, men husket nesten ingenting av den. Derfor synes jeg det var på sin plass med et gjensyn, og det var ikke noe jeg angret på. ‘Flygende dolker’ overrasker meg flere ganger underveis. Den har mye av det man ser etter i stødig filmunderholdning og skiller seg også litt ut i mengden.

Denne filmen har åpnebare store kvaliteter reint filmteknisk. Den fremstår som bunnsolid i scenografien som er så bergtakende til tider at man får gåsehud på ryggen. Jeg elsker fargespillet i scenene. Filmskaperne har valgt utrolig vakre innspillingssteder og spiller på flere årstider, selv om høsten er den mest fargerike, så blir vinter og blod også kult. Det er også god variasjon igjennom filmen i hva som befinner seg som bakgrunn i filmen. Vi får alt fra åpne blomsterenger, store jorder, diverse skoger i både bambus og hvite trestammer tett som bare det.

For noen blir filmen kanskje litt for kunstnerisk, men i mine øyne var det det jeg kanskje likte best med filmen. Denne filmen har flere med andre ord flere strenger å spille på. Filmen er fascinerende stilig i kampsportøyeblikk som også utbroderer og skaper en litt annen vri enn det vi fikk i ‘Snikende Tiger, Skjult Drage’ og ‘Hero’, som helt klart er lignende filmer. Dolkene er selvsagt flygende og vi får noen flygeslåssscener som derimot tar litt mindre plass.

Første tanke var at ‘Flygende Dolker’ forsøkte å ri på bølgen som ‘Snikende Tiger, Skjult Drage’ startet, men den har også noen elementer som den er alene om. Vi får blant annet et litt annet fokus på slåssingen enn det jeg hadde forventet på forhånd. I de partier der det er kampsport er veldig intense scener, men så får vi også en god del pauser underveis. Kjærlighetshistorien bruker mye tid i filmen. Alt begynner med vakker og estetisk dans og utvikler seg stadig mot mer følelser og kampsport.

Selve historien i filmen føles ikke som den aller beste. Igjen får vi et kinesisk eventyr der logikken ikke henger helt på greip, men estetikken og filmteknikken redder filmen totalt. Den er særdeles vakker å se på til tider. Jeg liker hvordan filmen velger å beskrive flere intime situasjoner uten å ‘skitne’ dem til. Regissør Yimou Zhang viser at han til og med kan gjøre flere kinesiske eventyr svært spektakulære i tillegg til den utsøkte ‘Hero’ som han laget året før denne. Han er en filmskaperen jeg garantert bør dykke mer ned i, fordi hans filmer har virkelig høstet gode kritikker over hele linjen og han har vært veldig lenge i ‘gamet’.

Konklusjon
Alt i alt er det nok ikke siste gang jeg ser ‘Flygende dolker’. Det er en film som virkelig leverer varene sine. Men selv om den er svært magisk til tider, mangler filmen litt på det siste lille ekstra hele veien igjennom. Derfor føles eksempelvis ‘Hero’ til en litt bedre film og ‘Snikende tiger, Skjult drage’ også. Men ‘Flygende Dolker’ fortjener en solid femmer, fordi det er en suveren Kinesisk film. Alt er perfeksjonert inn til fingerspissene. Selv lydsporet er svært fengende og veldig fett og fyldig. Åpningssekvensen setter deg raskt i stemning. Og i begynnelsen får vi en kunstnerisk oppvisning av dans, musikk og og spektakulært og fiffig trommespill. Og slike scener er det flere av i denne filmen. Det er ikke annet å si at om du likte Hero, så vil også ‘Flygende Dolker’ falle i smak fra samme regissør, som gir oss noe litt i samme gaten som ‘Hero’, bare med en litt annen vri og med nye estiske nytelser.