Filmen åpner med å stille spørsmålet om hva barn trenger mest av en far eller en pappa. Nesten alle kan bli far, men ikke alle er så tålmodige og hengivne at de kan bli en pappa. Brad Whitaker har alltid ønsket å være pappa. Han elsker sin Ford Flex som har stor nok plass til hele familien. Han elsker også de to herlige lille solstrålene som han bor med. Det er bare det at han ikke er deres biologiske far. Han er deres stefar. Etter et uhell på tannlegekontoret kan han ikke få barn og trodde derfor at at han ikke kom til å få en familie, helt til han møtte Sara. Hun er drømmedama hans og hun hadde to unger fra før. Kunne ting bli mer perfekt?

Etter å ha blitt skjøvet vekk og behandlet som en outsider forsøker Brad å bli den pappaen han alltid har drømt om å være. Litt etter litt har Brad opprettet tillit til stebarna og endelig holder de på å bli en skikkelig sammensveiset familie. Men så en dag ringer den skikkelige faren, Dusty Mayron, og annonserer at han kommer på besøk. Da får han endelig møte faren til barna han har blitt så glade i, og han er litt av en type. I det Dusty ankommer, begynner han å gå alle på nervene. Dusty er svært utspekulert og spiller litt av et barnslig spill for å få ting som han vil det. Det er duket for en heftig konkurranse om hvem som skal være familiens overhode. Må de skitneste triksene vinne!

Filmen kommer med en aldersgrense for alle, men likevel sliter jeg litt med å skjønne hvem egentlig denne filmen er laget for. Det kommer også til overflaten i de fleste morsomhetene også. Jeg vil tro denne komedien er laget for den mer voksne garde da poengene er mer i den gaten, men humoren er mer tilsiktet barn. Musikken er også litt vel generisk og overlystig. Det hjelper heller ikke at nesten alle de voksne i filmen oppfører seg som barn.

Filmen åpner katastrofalt, men når Mark Wahlberg entrer filmen tar det seg noe opp, ikke fordi han er så god skuespiller, men fordi rollefiguren er noenlunde fungerende. I begynnelsen blir jeg nesten ille berørt av de billige, pinlige, krampeaktige og milde spøkene. Spøkene er litt grunne som da røntgenapparatet hos tannlegen faller ned i skrittet til hovedpersonen. Dette føltes som et veldig billig poeng for å gjøre hovedpersonen steril.

Det er ingenting som er så kjipt som lite vellykket komedie. Det blir litt mye noen ganger i 'Daddy's Home'. Noen scener tar kaka som da Brad kjører motorsykkel gjennom huset og blir sittende fast i veggen. Dette elementet er mer lignende en ‘crazy komedie’, men resten av filmen følger ikke helt dette sporet og da virker hele pakken litt rar. Noen morsomheter er på grensen til morsomt til tider. Det er disse øyeblikkene man synes at filmen er helt okei å se. Heldigvis har også filmen spart noe krutt utover i filmen. Det gjør at dette heves til det helt akseptable.

Konklusjon
Selv Will Ferrell som kan være bra morsom, klarer ikke å tilføre filmen den sårt tiltrengte humoren som man forventer, men han fungerer dog til et minimum. Sammen med Mark Wahlberg skaper han et slags dynamisk og uventet kombinasjon. I handlingen går omtrent alt som kan gå galt, galt. Mot slutten er jeg fornøyd og tenker at filmen ikke ble så katastrofal som jeg hadde trodd ut i fra begynnelsen. Slutten er jo alt for sukkersøt, men heldigvis ender filmen med et lite smil om munnen. Det gjør at denne filmen har snudd fra at jeg ville skru av til en helt brukbar film. Likevel vil jeg ikke premiere filmen for mye, til det er den alt for ujevn. Men om du er den rette typen som liker uskyldige komedier, kan dette vær en film for deg. Det gjør at jeg ruller en svak treer på terningen.