Øystein er et ungt menneske som bor i en forfallen leilighet like utenfor Oslo sentrum. Han lever livet som ungdom med pølser, spagetti og frosne hamburgere. Om kveldene går han ut på diskotek for å drikke og finne seg en å dele livet med. Foreldrene hans er svært forskjellige. I mens faren sier fint lite og bare ser på TV, prater moren som en foss og bruker all tid på ominnredning. En dag møter Øystein Britt. Hun har vært gift en gang før og vet hva hun vil ha. Hun hater de typiske vanene og tradisjonelle verdier. Hun ønsker å utvikle seg som et fritt og selvstendig menneske, og kan ikke binde seg til noen...

Filmen åpner med at en ungdom sitter å sover på trikken. Han våkner brått og finner ut at han er kommet et stopp for langt. Dette gjør at han kommer for seint på jobben. Hans arbeidsgiver er ikke blid på avistrykkeriet. I lunsjen snakker det om at det er rart å bruke penger for å dra til Mars når de vet at det ikke er luft der. De yngre kreftene bruker mer tid på å snakke om man har fått seg noe i helgen. Når de kommer tilbake til jobben er det en som skader seg på maskineriet og blør kraftig. Han trenger medisinsk hjelp. Vår mann hjelper ham før det er rett tilbake til jobben.

Filmen handler om Øystein som er en arbeidersønn. Vi følger ham i fem dager i hans trivielle liv. Filmen viser hvordan mennesket passivt lar ting skje med seg. Filmens tittel henspeiler på folk som ikke handler, ikke tenker selvstendige tanker, stoler på tabloidene og passivt lar seg lede av folkemeningen. Det er lett å komme inn i det satte livet. Ofte er det det som er det enkleste. Vi får se at følger mengden og lever vanelivet slik som de fleste andre. Stikk i strid med dette livet finner vi Britt som Øystein møter.

Her får man politikk og meninger i an marsj allerede fra første stund. Det er nesten ingen som oppfører seg slik man ser i Wam og Vennerøds filmer. Alt er veldig ‘over the top’ skildret. Det blir mye opptrinn som eksempelvis en mann i butikken som står å skriker fordi han mener de selger dritt. Man får også mange ‘profeter’ som babler i vei om hva som er rett og galt i samfunnet. Men man er vant til at det er slik i Wam og Vennerøds filmer. De er liksom unnskyldt for slikt, da dette nesten er deres stil og uttrykksmåte. Her får man en rekke diskusjoner om innlemmer samfunnspolitikk som eksempelvis at arbeiderne før de som går på trygd. Dette er regler man har hørt alt for mange ganger før. Det er rart med vanlige folk som mener de kan styre samfunnet bedre enn alle andre selv om alt egentlig bare er tomt tåkeprat. En ting skal denne filmen dog ha, og det er at den inneholder en liten advarsel mot røyking. Det er svært forut for sin tid.

Igjen ser vi Torgeir Schjerven som vi kjenner fra rollen som Lasse i ‘Lasse og Geir’ fra året før. Med en gang jeg så Schjerven håpet jeg på at jeg ikke skulle få samme rollen om igjen, og det ble det heldigvis ikke. Her er hans rollefigur Øystein en ganske grei gutt som hjelper til når ting skjer rundt ham og med det langt på vei det motsatte av det Lasse representerte. Han er riktignok litt smårampete innimellom, men ikke mer enn det som er innenfor rammene av en ‘vanlig’ ungdom for sin tid. I andre roller finner vi kjente navn som Sverre Anker Ousdal, Sossen Krogh og Bjørn Floberg. Det virker som om det er en del amatører med i noen av birollene. Det ødelegger mye av inntrykket. Eksempelvis ser betjeningen i en klesbutikk ut og oppfører som om han kommer fra månen. Det er mange andre som også overspiller.

I filmen er det mye snodig å oppdage. Nå har ikke jeg opplevd denne tiden på slutten av 1970-tallet, men tviler på at dette er slik det var den gangen. Det er rart når de er på utesteder. Jeg kan aldri tenke meg at folk hadde glitter på seg og bar overkropp slik at de ser mer ut som et homofilt romvesen. Man lurer på hva som var vitsen med å ha med slike scener. Det virker bare supersnålt i filmen. Og man bruker også lang tid på diverse dansescener mellom denne mannen i en minimal underbukse og en sølvtrukket kostyme som er enda mer alien-inspirert. Det er ikke mindre rart når det gjelder dialogen. All fremføring av replikker er superkunstig og det gjør at man føler alt blir litt lite naturlig. Dette føltes ikke noe bedre enn ‘Lasse og Geir’. For min del senkes kvaliteten på filmen betraktelig med slik snakk.

For min del ble denne filmen litt småkjedelig til tross for at det er et okei poeng i filmen. Det filmatiske er aldri noe man snur seg t ganger etter det heller. Dette er veldig rett frem skildret. Mye bruk av kameraer som ikke beveger seg så mye. Man fanger handlingen og det er det. Manuset er det absolutt sterkeste med filmen. Igjen får man en ungdomsfilm som prøver å stille spørsmål med samfunnet. Men dette ble litt for krampaktig og man lurer inn det politiske budskapet på samme måte som ofte religiøse krefter ofte gjør i beste mening for å få flere med på sin vei.