Julia jobber som vaskehjelp på NSB. En morgen møter hun Karl Henrik Brantevik en bedugget morgen. Han har forsovet seg to timer i en sovekupe. Han er justisministerens personlige sekretær. Julia forelsker seg i Karl eller Kalle som hun kaller ham. Hun lurer ham etterhvert lengre og lengre bort fra hans vante sirkler. Den korrekte byråkrat møter de underligste eksistenser, blant annet en seigmannspisende kriminell på femten og hans eldre kamerat, en nervøs skapsprenger som kommer på grensen til sammenbrudd bare han ser snurten av en politimann. Dette får både Julia og Kalle ut på glattisen sammen...

Filmen åpner en natt det lyner, tordner og regner. En blond jente kommer gående med hatt og paraply på en grusvei gjennom skogen. Når hun kommer til veien forsøker hun å haike seg vei videre. Hun får napp i en flott eldre lukseriøs doning. Et annet sted sitter noen høye herrer fra Norge og Sverige i forhandlinger rundt et bord.

Dette er en ellevill historie om den sunne, sorgløse og livsglade Julia som tvinner den pertentlige byråkraten og statstjenestemannen Karl-Henrik rundt lillefingeren med sin elskverdige kvinnelist. Filmen er en farse fra filmskaperne Petter Vennerød og Svend Wam. Det er litt befriende å få noe helsprøtt fra duoen uten det vanlige politiske babbelet. Igjen er det mye rart filmarbeid fra Wam og Vennerød. Spesielt synes en scene er fascinerende å skue selv om den er alt annet enn normal. Jeg snakker om scenen da bonde Julia møter sitt mannlige blonde motstykke. De glir mot hverandre og blikkene møttes gjennom et bilvindu, før han glir bort igjen og forsvinner fra pletten. Igrunnen er begynnelsen svært mystisk laget her og man skjønner ikke helt hva dette kommer til bli. Særlig siden dette tar mål om seg til å være en komedie.

Jeg liker godt komedier, men dette falt aldri helt i smak. Humoren er svært spesiell her. Dette forsøker å være absurd, men den treffer ikke på alt den forsøker seg på. Dette er langt fra kvaliteten til Monty Python. ‘Julia Julia’ føltes langt på vei litt tafatt og lite morsom. Jeg lo ikke av noe av det som skjedde her. I så måte føler jeg at dette var langt fra en vellykket film og egentlig bare et reint skudd i mørket. Det virker som om Wam og Vennerød har forvekslet ordet voldsom med morsom. Det er ikke nødvendigvis morsomt med et mislykket ran. Dette har vi sett mange ganger bedre av i eksempelvis Olsenbanden-filmene. Dette er en ‘hva er det jeg er med på’-film, uten at det i seg selv er skaper nok grobunn for humoren.

Ingen av skuespillerne er akkurat fødte humorister. Gunilla Olsson og Knut Husebø fyller hovedrollene og det gjør de på greit vis. Olsson har litt sjarme og passer kanskje best inn her. Husebø blir litt stiv og unaturlig som nok er litt meningen i hans rolle, men det er mer å gå på her. Han forsøker å fremstå som Peter Sellers-aktig klovnerolle, men Husebø klarer aldri å fylle skoene til Sellers og virker her litt misstilpass. I andre mindre roller finner vi store og kjente navn som Wenche Foss og Jorunn Kjellsby. Jeg likte bedre at man har jobbet mer med å få dialogen mindre kunstig. Her passer det meste inn sammen med rollefigurene.

Det filmatiske er litt vanlig og rett frem her. Musikken er variert med alt fra symfonier til ABBA-lignende diskomusikk. Wam og Vennerød klarer aldri å briljere. De virker å ha en veldig merkelig form for humor. Manuset er et forsøk på leken humor uten at man føler dette fungerer noe særlig. Manuset er faktisk litt småtrist og kjedelig. Innimellom forsøker man å skape en forvirret mann i samme stil som det Leif Juster suksessfullt trakterer i ‘Fjols til fjells’ uten at ‘Julia Julia’ klarer å levere noe i nærheten av den prestasjonen. Og når man må spe på med sirkusnumre i filmen for underholde sier det sitt. Til tider var dette bare supersnålt. Det er vanskelig å lage god komedie og dette var aldri noen innertier, da fungerte Wam og Vennerøds Bryllupsfesten mye bedre.

For å oppsummere så var dette aldri helt min type film. Dette har også tapt seg utrolig mye igjennom årenes løp og er aldri i nærheten av noen klassiker selv i norsk målestokk. Wam og Vennerød skal ha for forsøket selv om dette blir litt for lite allment. Dette blir aldri noen lattermaskin i noen som helst univers. Hadde man bygget et bedre manus og jobbet mer med de visuelle morsomhetene kunne dette kanskje blitt noe. Handlingen føles mer som nonsens her og det trekker ned helhetsinntrykket. Jeg ruller derfor en toer for denne filmen som bommer på å underholde og blir litt for sær og snodig. Det er nesten som jeg synes filmen gjøner med oss som seere og lurer oss ut på noe bare for å se hvordan vi reagerer. Her hadde jeg faktisk lett forettrukket en middelmådig Knut Bohwim-film over dette mølet.