Teaterregissøren Caden Cotard har gjort stor sukess med sin seneste forestilling i hjembyen sin. I hans neste prosjekt sikter han enda høyere. Han bestemmer seg for å prøve lykken på Broadway. Som en del av hans nye teaterstykke forsøker han å skape en tro kopi av New York på et stort lager i Manhattans teaterdistrikt. Dette skal vise seg å bli et prosjekt som ikke ser ut til å ende før punktum i livet er satt...

Jeg har etterhvert fått virkelig opp øynene for Charlie Kaufman. Han skaper manus som er såp sære og likevel originale og briljante at jeg ikke kan annet enn å elske dem. Mitt første møte med Kaufman var i ‘Being John Malkovich’, som var en film som jeg ikke trodde jeg skulle like på forhånd, men ble istedet en film som åpnet en hel ny filmverden for meg. Da skjønte jeg at filmer uten de store effektene eller den voldsomme actionen kunne trollbinde den også. Siden har det gått slag i slag med filmer som Human Nature, Adaptation og Evig solskinn i et plettfritt. ‘Synecdoche, New York’ markerer også et skifte i Kaufmans filmkarriere. Med denne filmen tok han nemlig også steget fra manusforfatter til også å regissere filmen. I mine øyne gjør han også en svært god innsats i regifaget.

Filmen åpner utradisjonelt med at en liten jente synger om sitt flotte forhold til New York. Like etter står familiefaren og teaterregissøren, Caden i Philip Seymour Hoffmans skikkelse, opp til en vanlig morgen i livet sitt. Caden føler seg ikke bra. Datteren hans er opptatt av bæsjen sin som hun mener er for grønn. Cadens kone er et grepa kvinnfolk som gjør alt i huset. Hun er også kunstner og jobber med sine egne prosjekter.

‘Syndecdoche, New York’ har et fiffig måte å beskrive tid på. Den er omtrent slik man gjerne husker tilbake på livet selv. Dette gjør seg også gjeldende i de første minuttene av filmen der tiden går raskt fra september på radioen til oktober når melken kommer på bordet og til november i det avisen skal leses. Med dette får også en skrudd fortellerlogikk med på kjøpet. Alt tikker fremover mot stadig kroppslig forfall og dagen der døden trer inn kommer stadig nærmere.

Charlie Kaufman kan det å leke med kreativitet også innenfor kunst. I ‘Being John Malkovich’ fikk vi marionettekunstneren som tok over Malkovich, i ‘Adaptation’ var det to forskjellige brødre som skrev manus og i ‘Syndecdoche, New York’ handler alt om en teaterregissør. Livet går ut av kontroll for hovedpersonen Caden. Hans svar er å ta tilbake kontrollen med å begynne på et superambisiøst prosjekt, nemlig å regissere livet sitt som et teaterstykke. Selvsagt skal også alt være så detaljert og akkurat slik Caden opplever sine situasjoner i livet. Alt blir skapt i en gigantisk hall som stadig vokser på seg.

Dette begynner som et sært drama. Jeg kjenner igjen det sære preget i Charlie Kaufmans manus. Filmen har et gjennomført trist slør over seg. Dette går også igjen i både scenografi og foto. Også handlingen er litt småtrist med den utilpasse Caden som opplever at kona og datteren reiser fra ham. Det fører Caden inn i ensomhet. Og til tross for mange fristende tilbud fra sidelinjen, blir ikke livet slik han hadde sett det for seg. Vi får en herlig tolkning som ligger å slurer mellom drøm og virkelighet helt til slutten setter inn. Men selv om materie er dystert er det også vakkert og kunstnerisk fortalt. Filmen byr på lett igjenkjennelige livstemaer. Men det blir også en god del metaforer og symbolbruk som ikke alltid er lette å skjønne. Men selv om man ikke forstår alt, så er det også slik ellers i livet også.

Jeg elsker tidsillusjonen over hvor raskt livet flyr avgårde. Vi får også en sær form for humoristiske undertoner underveis. Dette kommer ofte på bekostning av hovedrollefiguren. Det er moro når teaterskuespillerne etter 17 år med jobbing på det samme teaterstykke spør hvor det blir av publikum. Det blir en rekke sære og småintelligente humorinnslag som skuespilleren som følger etter Caden i alt han gjør i 20 år for å en dag få muligheten til å spille Caden selv. Det er svært mange artige og kule detaljer i dette filmverket. Det gjør dette til en film som har høy gjensynsverdi. Det er absurd å se igjen scener fra Cadens virkelige liv i eksakt kopi i teaterstykket. Det blir også mer avansert etterhvert. Vi får blant annet teaterscener om hvordan prosessen rundt å regissere en eksakt tidligere scene fra Cadens liv. Vi får også selvsagt Cadens forsøk på å skape en eksakt kopi av byen han bor i på teaterscenen i en en til en skala, som er noe som i seg selv er så vanvittig at jeg lot meg rive med.

Konklusjon
Det er aldri lett å se hva som skjuler seg bak neste sving annet enn at dette ikke akkurat blir lystig. Sminken for aldringen av skuespillerne er veldig proft utført og ellers er alt det andre tekniske helt på topp. Jeg har ikke noe å klage på underveis. Personlig følte jeg dette traff en innertier i min bok, men skjønner at andre som er vant til de mer tradisjonelle Hollywood-dramaene fort kan falle av i svingene fordi dette blir en tone eller to for sært. Filmens manus er veldig intrikat og blir villere og villere underveis. Det gjør at man lett kan bli litt småforvirret. Alt blir mesterlig tolket med en Philip Seymour Hoffman i storslag. For meg har han gjort mange solide roller, og dette er også en av hans beste i så måte, selv om det hele ble litt for sært for Oscarakademiet. Også birollene glimter til og gjør dette til en fornøyelig farse av et teatereventyr. Jo mer jeg tenker tilbake på filmen, jo mer vokser den på seg. Her er det nok av dybde, lekenhet og gnistrende manusarbeid av de sjeldne.

[Leid på sfanytime.com, koster 29 kr]