I 2012 hadde USA 294 utenriksstasjoner rundt om i verden. 12 lå på steder som var så farlige at UD anså trusselnivået som kritisk. To lå i Libya i form av Tripoli og Benghazi. I oktober 2011 angriper amerikanske, franske og britiske luftstyrker Libya. Under luftangrepene avsatte det libyske folket diktatoren Muammar al-Gaddafi med vold etter 42 års tyranni. Dette var slutten på et langt og smertefullt kapittel for Libyas folk, som etter det kunne bestemme sin egen skjebne i et nytt demokratisk Libya.

Men så kom rivaliserende militsgjenger og ranet Gaddafis enorme våpenlagre. Etter det brøt ut voldsomme territoriekriger. Benghazi ble et av verdens farligste steder. Nesten alle utenlandske ambassader ble stengt, unntatt en amerikansk utenriksstasjon og en hemmelig CIA-base. CIA lette etter våpen før de havnet på det globale svarte markedet. CIA-basen ble beskyttet av 6 eks-elitesoldater. Kodenavn var G.R.S.

Dette var en film som hadde gått meg under radaren da den gikk på kino. Og jeg visste derfor ikke hva jeg skulle forvente meg. Særlig siden Michael Bay har levert så vanvittig forskjellige kvaliteter på filmene sine. Han tenker alltid stort, men treffer også sjeldnere og sjeldnere på de virkelig gode filmene sine. Fremdeles er det The Rock fra 1996 som står igjen som hans beste film sålangt. Etter det har det vært noen smålovende filmer, men generelt mye stang ut. Var derfor spent på om han ville mestre en bedre krigsfilm enn med Pearl Harbor, og det synes jeg virkelig at dette er, ihvertfall reint underholdningsmessig.

Dette bygger på en sann historie som er formet etter en på boken ‘13 Hours’ som er ført i pennen av Mitchell Zuckoff. Alt begynner med at amerikanske Jack ankommer Benghazi. Det går ikke mange timene etter han tar kontakt med sine medborgere før de blir forfulgt av ekstremister og bare såvidt unnslipper. Fem uker senere blir det mer problemer. Om kvelden 11. september 2012 stormet en gruppe islamistiske terrorister det amerikanske konsulatet i Benghazi i Libya. Seks spesialtrente soldater ble sendt inn for å beskytte de gjenlevende amerikanerne...

Jeg må si denne filmen overrasket meg i positiv forstand. Hadde ikke mye tro på dette på forhånd, men dette hadde mer å diske opp med enn jeg synes de mange og kjedsommelige oppfølgerne til Transformers. Her viser regissør Bay at han fremdeles har noen triks i ermet. Og ja, du får selvsagt det du forventer av Bay med på kjøpet. Som amerikanske soldater som fremstår som de gjeveste heltene i historien ispedd en god dose høye smell, eksplosjoner og hel del masse ødeleggelse. Vi får servert soldater uten frykt og med bilder av sine barn og koner på veggene.

Filmen er faktisk bra spennende allerede fra første stund. Stemningen er intens i den trykkende varmen. Der får vi se våre imens de stiller inn kikkertsiktet og venter spent med avtrekkeren i den klamme hånden. Dette utvikler seg til litt av en krigsfilm etterhvert. Når de amerikanske soldatene er på plass i felten, blir også filmen mer og mer intens. Actionen kan nesten minne om et skytespill på data, bare med mye bedre grafikk. Som krigsfilm minner dette nok mest om Black Hawk Down uten videre sammenligning forøvrig. Det er med andre ord amerikanerne mot den ekstremistiske røkla. Filmen går heller aldri dypt i materie og er mer en patriotisk actionfilm enn å dykke ned i politiske spørsmål.

Filmen er veldig god på å gi oss all informasjon vi trenger underveis slik at vi aldri lurer på hva som er i gjerdet. Dette grepet likte jeg. Filmen er veldig lang med sin nesten to og en halv time lange spilletid. Derimot flyr tiden avgårde til den siste halve timen. Litt heroiske amerikanere og mye action er det som møter oss i denne litt utradisjonelle krigsfilmen. Filmen bølger litt frem og tilbake. Vi får med andre ord noen friminutt innimellom før angrepsinfernoet braker løs igjen. Mot slutten blir det dog litt for mye følerier som ikke passer helt inn med resten av filmen.

Konklusjon
Filmen er veldig rett fram. Og selv om dette bygger på en sann historie er det nok Bay fått utfolde seg fritt med actionpenselen. Dette føltes dog ikke så dødsrealistisk, men heldigvis er det ganske så underholdende når det stormer som verst. Også litt pluss for at vi faktisk knyttes litt til karakterene. Det skal hovedrolleskuespillerne James Badge Dale og John Krasinski ha litt ‘cred’ for. De viser seg å ha nok karisma og pondus til å fylle rollene. Filmen fremstår som fungerende krigsunderholdning. Filmen fikk meg med på notene og når kulene hagler som pepper og granatene sprenger rundt hovedpersonene, da er filmen virkelig i sitt ess. Du får det du forventer og som vanlig er testosteronnivået høyt. Med andre ord passer dette godt for de actionglade gutta og jentene i gaten.