Pål er er bare 17 år. Han er ung men ikke lovende og beveger seg mot en åpen framtid. Vi befinner oss på 1960-tallet. En friere livsstil vokste frem. Håret grodde, klærne fikk sterkere farger, rockemusikken fikk skikkelig fotfeste, og ”moralen sank”. De uadskillelige vennene Pål, Erik og Ruth eksperimenterer med livet, de danner band, røyker hasj, bader nakne, debuterer seksuelt, skulker skolen og drikker seg fulle. Samtidig vil de orientere seg i samfunnet rundt seg, og på hver sin måte finne ut hva de skal bruke livet sitt til. De drømmer om et godt liv med kjærlighet, ubrytelig vennskap, trygghet og samhold, spenning og en utfordrende jobb...

Det hele åpner med at vi får se en gutt løpe i skogen. Ved en skogsvei treffer han på et helt følge trekkende på en vogn med alt de eier på. Noen år senere er gutten blitt ungdom og sitter på skolebenken. Han sitter å tegner i timen istedet for å følge med. Det liker ikke læreren og kjefter på ham. Gutten svarer frekt og kaller læreren for fascist når han river tegningen hans. Det hele ender med at gutten pakker sekken og drar fra timen. Når han kommer ut på skoleplassen knytter han et rødt tørkle rundt hodet før han spankulerer ut skoleporten. Han drar inn i skogen og følger en sti der. Han slår seg ned på et utkikkspunkt i skogen og kaster alle sine skolebøker ned fra høyden.

Wam & Vennerød har i sine tidligere filmer forsøkt å skildre samtiden. Her søker de tilbake i tid. Dette skildrer 1960-tallet. Man hører på nyhetene at Beatles er mer populær enn Jesus, en amerikaner får operert inn et plastikkhjerte og det er store demonstrasjoner mot Vietnamkrigen. Også her får vi se en tid der det skjedde mye skiftninger i tiden. Musikken er viktig og her begynner filmen opprørske toner i en sang med cover av velkjent riff fra Jimi Hendrixs. Vi følger Pål som bare ønsker å leve livet uten å tenke så mye på framtiden. Pål gir seg på skolen på enkel logikk. Han mener at han har lært nok. Han kan jo lese og skrive nå. Det er noe eget med denne alderen når man oppdager sin egen identitet og danner grunnlaget for den store framtiden. Filmen handler om å våge spranget fra det trygge og kjente, til det farlige og ukjente.

Wam & Vennerød ser ut til å elske å lage film om den trøblete ungdommen. Denne gangen er det nok en oppvekstskildring som skal til pers. Filmen handler i så måte om overgangen fra barndom til det voksne liv. Her får man en litt mer naturlig film som ikke er like speisa som 70-tallsfilmene til Wam & Vennerød. Sentralt står temaene kjærlighet, frihet, solidaritet, makt og kunst. Filmskaperne har her tatt i bruk den klassiske ungdomsfimen som rammeverk for å komme med sitt budskap. Vi blir med på en opplevelsesrik sommer for de tre vennene som praktiserer et noe underlig trekantforhold seg imellom. Filmen er også først film ut i en trilogi kalt 'Sangen om den knuste drømmen' som tar for 68-generasjonen gjennom tre tiår og dette er første tiår 1960-tallet.

Her forsøker Wam & Vennerød å leke seg litt. Det har resultert i at deres uttrykk er noe litt annet enn det man fant i deres tidligere filmer. Her forsøker de å lage en mer vanlig film. Det er også litt småhumor med i filmen til tider som da man får servert en selvironiserende scene om det å lage film. Filmen er ikke like tung og politisk mettet som det de lagde på 1970-tallet. Både bildet og filmen ellers virker en del lysere i stemningen. Jeg liker at dialogen også er gjort mer naturlig enn eksempelvis ‘Lasse og Geir’. Selv om dette ikke er noen kjempefilm, så likte jeg den bedre enn de fleste andre Wam & Vennerød-fimer. Man har frigjort seg litt fra en rekke politisk samlebåndsbabbel og heller fokusert mer på det å fortelle en historie. Fotoet er også merkbart bedre her, med naturen som bakgrunn.

For å oppsummere så ble dette en helt grei film å se uten at man blir virkelig fascinert av det som foregår her. Det kuleste med filmen er drømmesekvensene som er det beste filmatiske arbeidet. Filmen føles noe lang og det hele mister raskt litt av intensiteten. Selv om dette ikke er så ille, har man sett langt bedre ungdomsfilmer enn dette. Dette ble igrunnen litt langdrygt i lengden. Hadde man bare klart å ha mer action i manuset, kunne dette føltes en del bedre. Filmen mestrer ikke dramaet godt nok til å få den store flyten.