Vi skal til en dystopisk fremtid rundt år 2070. Qohen Leth er veldig dedikert i sin jobb, men forsøker samtidig å finne meningen med menneskets eksistens. Når han går inn for eksistensspørsmålet blir han avbrutt av ledelsen i firmaet. De sender en ung fristerinne for å distrahere ham, og også en ung genial gutt som skal få ham på bedre tanker. Da blir alt et mess i Qohen Leths hode da han forsøker å bevise den nærmest umulige såkalte Zero Theorem...

Når regissør Terry Gilliam lager film, vet man aldri hvam man får. Det kan bli noe svært magisk eller noe rart man ikke synes like mye om. Men uansett film, har han alltid noe særegent å komm med. Ingen kan nemlig påstå at Gilliam lager mainstream-filmer. Han kjører alltid en knallhard kunstnerisk linje på både godt og vondt. Denne filmen har mye bra med seg, men er ingen innertier, likevel har den sine stunder med lyspunkter og kule humorpoeng som får en til å le. Man kan heller ikke klage av det stjernespekkede castet med store navn som Christoph Waltz, Tilda Swinton, Matt Damon og Peter Stormare i store og små roller.

Likte produksjonsdesignet som var veldig fargerikt og fremtiden så veldig annerledes ut enn alt annet vi har fått til nå. Det at folk sitter å sykler og jobber i rare båser foran en skjerm, føltes noe snodig, men også såpass uventet slik at jeg drar på smilebåndet. Fremtidens datasystemer er også svært rare og veldig visuelle. Det er kanskje den veien de vil ta, men helt så visuelt som dette tror jeg neppe det blir. Da har jeg mer tro på de draktene som hovedpersonen tester ut som kan gjøre at man får en sømløs VR-opplevelse. Men selv om det er mye fremtidsteknologi i filmen, var det mindre sci-fi-vibber enn jeg hadde sett for meg. Det hele ser litt retro ut og kan minne litt om det vi trodde fremtid på film var på 1990-tallet, stilmessig.

Hadde store forhåpninger etter å ha lest hva filmen handlet om bakpå filmen. Men filmen var veldig annerledes enn det jeg hadde trodd. Det er ikke så mye som minner om en Hacker-tilværelse og filmen utvikler seg litt i et snålt spor med denne damen som ut av det blå får øynene opp for hovedpersonen. Man skjønte jo at dette var rigget på en måte. Hadde forventet at filmen skulle være sær, men den var rar på en annen måte enn ventet. Skal man sammenligne med noe i det heletatt må det være Terry Gilliams Brazil, men bare at ‘Zero Theorem’ ikke er like gjennomført som den i alle ledd. Jeg synes ‘Zero Theorem’ er inne på noe til tider.

Jeg hadde aldri forventet at dette skulle være en film for de store massene, og det gjør at selv om karakteren på IMDB ligger på 6,1 i skrivende stund, så sier ikke det meg så mye. Vil tro at Gilliam-fansen nok vil like filmen, og jeg likte den også delvis. Filmen er på ingen måte mislykket, men den kunne vært bedr. De fleste vil nok synes denne filmen er alt for snodig til å omfavne den, men særheten er bare et pluss i min bok, da jeg er lei av det tradisjonelle som er lett blir traust og kjedelig i lengden. Filmen forsøker også å være dyp, men sluttpoenget var ikke noe jeg omfavnet med applaus.

Konklusjon
Det er ikke alltid at slike kunstfilmer blir som forventet og denne filmen ble et lite blaff, selv om jeg like deler av det jeg fikk. Det positive er at filmen var ganske unik, men samtidig synes jeg handlingen ble litt vel enkel. Ikke det at den var forutsigbar, men heller det at det ikke skjedde så mye i filmen. Det er med andre ord lite fremdrift og jeg synes ikke filmen har den rette innpakningen for at jeg skal engasjeres stort. For min del er det svært vanskelig å skulle rulle terning på filmen. Inntrykket ligger igrunnen litt mellom terningkast tre og fire, men jeg sitter ikke igjen med nok til å premiere filmen nok, så det får bli en sterk treer. Pluss for særhet og minus for at filmen hadde litt lite å komme med. Det er ikke alltid at kunst faller helt i smak, og dette ble en film som ikke gav meg det helt store.