Vi befinner oss på midten av 1980-tallet i lille Norge. Psykiater og assisterende overlege Atle, og hans gode venn teaterinstruktøren Eigil er begge skilt, og har barn som ikke bor hos dem. Begge sliter for å holde en fasade som hele tiden truer med å sprekke. Begge er midt i livet med sine fylte 40 år. Eigil ser idealene sine smuldre opp i et samfunn i forfall, men begeret renner over når hans eneste datter finner seg en høyrevridd kjæreste med hvit dressjakke og rørleggerdrømmer. Han begynner å ty til flasken og får med seg sin gamle venn Atle på nedturen. Her kommer sannheten fram og aggresjonene slår ut i full blomst...

Filmen åpner med at en bil kommer kjørende i stummende mørke. Det er en kabriolet med sjåfør pluss en stående mann i baksetet som gjør nazisthilsen og skriker ‘Sieg Heil’. To fylliker blir nesten påkjørt av bilen. Fyllikene rører frem noe at det er nå verden venter på dem. De har konefri og barnefri. Men den ene mener det er for sent til å finne på noe og så sjangler de hver til sitt. TIl tross for at de er ganske bedugget kommer de seg hjem til slutt.

Regissør- og manusforfatter-radarparet Wam & Vennerød er tilbake med en mer ambisiøs film enn de pleier. Som vanlig er samfunnet som får gjennomgå. Men måten de gjør det på her er litt mer dramatisk enn de pleier gjennom deres filmformidling. Adjø solidaritet veksler mellom nåtid, fortid og drøm. Filmen kan tolkes som et oppgjør med 1980-tallets samfunn. Det gjelder både politisk, ideologisk og menneskelig. Vi får en svært dramatisk historie med en god porsjon selvironi om 68-generasjonen. Det var den radikale generasjon av studenter i 1968 og de etterfølgende åra. Her får man mye overdrivelser og spissformuleringer, men også innimellom treffsikre karakteriseringer.

Dette er den tredje og siste filmen i Wam & Vennerøds trilogi ‘Sangen om den knuste drømmen’. Andre filmer i denne serien er ‘Åpen framtid’ og ‘Drømmeslottet’. Dette føles som en fin slutt på det hele. Filmen er utført i velkjent Wam & Vennerød stil. Her får man sterke utspill, farger og godt humør. For de som liker Wam & Vennerøds filmer får man en av deres kanskje beste filmer når det gjelder å formidle noe samtidig som de underholder. Noen av Wam & Vennerøds filmer blir for dumme, men her klarer man å holde seg noenlunde på riktig side av balansepunktet. Dette er selvsagt veldig spesielt og jeg tror ikke at dette appellerer helt til de store massene, men de som har opplevd 68-erne selv tror jeg nok kommer til å omfavne dette. Dette er dog ikke lett underholdning, heller litt mer akademisk lekent.

Det er flust av kjente skuespillere her som Bjørn Skagestad, Lasse Lindtner, Nils Ole Oftebro, Brit Elisabeth Haagensli, Erik Hivju og Anders Hatlo. Også Wenche Foss og Svein Sturla Hungnes er i aksjon her og de sammen leverer en av filmens kanskje beste scener. Foss og Hungnes spiller mor og sønn i en uforglemmelig tragikomisk scene der de virkelig får frem det beste i hverandre. I tillegg medvirker selvsagt Knut Husebø og Jorunn Kjellsby som i de fleste andre filmer av dem. Det ser i alle fall ut som om skuespillerne har hatt det kjekt når de laget filmen.

I mine øyne er dette forsøk på et mesterverk, men man er dessverre langt unna å lykkes hundre prosent. Personlig setter jeg ikke denne filmen så særlig høyt heller, men den er en av de filmene som Wam & Vennerød har laget som jeg peker på som den med best kvalitet over. Underholdningsverdien er dog ikke like god som den noe mer artig kultfilmen ‘Lasse og Geir’, men dette har noe å by på og klarer seg greit selv om den er noe lang. Jeg ender opp på et meget sterkt terningkast tre for en film som ikke er så verst til å være norsk. Manuset er nok en gang sterkere enn selve filmen. Filmen skal i alle fall ha for at den skiller seg ut i den norske filmarven og gir et voldsomt og intenst tidsportrett av en svunnen tid.