Jim Beale er en forsker som bruker all sin tid på å skape en tidsmaskin. Men en dag møter han den mystiske og vakre Abby ved en tilsynelatende tilfeldighet. Jim blir advart mot å bruke tid på Abby, men hun forfører ham. Etter litt prøving og feiling med tidsmaskinen sin, finner Jim ut at det å forandre fortiden kan få store konsekvenser for nåtiden...

Filmen settes i gang i typisk sci-fi-stil. Det vil si at vi ser en forsker i aksjon med vernedrakt og hjelm. Det er til og med røyk rundt ham. I en koffert ligger noen kuler som han behandler med største forsiktighet. De blir satt inn i en maskin. Målet for forskningen er å åpne et ormehull i rom-tid-kontinuumet for første gang. Kulene inneholder MRD som er et veldig ustabilt radioaktivt stoff. Det er det esensielle drivstoffet i maskinen som skal lage ormehullet. MRD er svært dyrt og derfor trenger Jim en investor. Det finner han i forretningsmannen Klaus Meisner (Michael Ironside). Men Meisner er sleip som en ål og det skaper problemer for den unge forskeren.

Jeg er ukjent med regissør Jacob Gentry, men registrerer at han har laget flere filmer fra før av. Jeg trodde underveis i filmen at regien kom fra en uerfaren og sulten regissør som lagde dette fordi det var hans eneste manus eller at verket var resultat av en elev på en filmskole. Synchronicity er en spesiell film som er veldig lite interessant for massene, og derfor var jeg ikke så overrasket av å finne denne i Netflix sortiment, i og med at den sikkert var billig å kjøpe inn og en typisk film som ikke selges over disk men man bare får tak i på strømmetjenester.

Filmen er veldig mørk i bildet og er skapt som en lavbudsjetts sci-fi-noir. Filmmusikken er ganske kul, men minner ikke rent lite om den man finner i Ridley Scotts Blade Runner. Blade Runner har nok også vært filmens store inspirasjonskilde på flere vis enn bare musikken. Også foto og scenografi er veldig lignende den vi finner i Blade Runner. Presentasjonen av filmen er faktisk ganske kul og mye kreative effekter og ellers smart filmarbeid skygger over det lave budsjettet som produksjonen er laget under.

Denne filmen kan minne litt om andre filmer i samme segment som Looper, samt lavbudsjettsfilemene Primer og Paradox. Men denne filmen er mer i samme klasse som Paradox enn Primer. Konseptet i Synchronicity er litt kult, og filmen er bra fortalt men der stopper også den store fascinasjon en for filmen. Hovedvekten i filmen ligger på dramafronten og det synes jeg ikke filmen kler helt. Det skulle vært mer driv i handlingen og også litt mer snaks i historien filmen forteller. Det er ikke nok at vi får en liksomsmart suppe med tidsreiseparadokser som parallelle universer og flere av samme person på ett og samme sted. Dette har jeg sett før og mye bedre også.

Den gamle ringreven Michael Ironside er den mest profilerte skuespilleren i Synchronicity. Han har spilt i drøssevis av filmer, men er nok mest kjent for Scanners, Top Gun, Slipp Willy fri og Highlander 2. Michael Ironside minner litt om Jack Nicholson, men er ikke en skuespiller av samme kaliber, men klarer likevel å sette sitt preg på denne filmen, selv om han ikke akkurat spiller hovedrollen. De andre skuespillerne er mer anonyme og kunne lett ha blitt erstattet av drøssevis av andre.

Konklusjon
Denne filmen begynner ganske kult, men så mister den noe moment underveis. Det blir dessverre litt for klart hva som kommer til å skje på noen fronter og det gjør at man mister litt av interessen for filmen. Etter å ha sett filmen, føler jeg ikke at jeg hadde så mye igjen for å se filmen. Ja, den er litt småkompleks og smart innimellom, men i det store og det hele manglet det litt piff i underholdningskomponenten. Denne filmen skiller seg ikke ut i mengden over tidsreisefilmer. Men om man ikke har sett så mange av dem, kan nok denne filmen være litt småfiffig.