Filmen sparkes igang med dramatisk pianomusikk i og bølger i bakgrunnsbildet. I selve åpningscenen får vi se en ung naken mann i Kim Kolstads skikkelse som sitter å røyker i en leilighet samtidig som han spiller piano. Imellom dragene med røyk, presser han frem noe sang med engelsk tekst: ‘Girl you are mine...’. Like etter kommer en ung kvinne og retter en pistol mot hodet til den nakne mannen og truer med å skyte om han ikke stiller henne quiz-spørsmål. Hun er høy på narkotika og prater tett og om alt som faller henne inn. Det viser seg at de har brutt seg inn i et hjem og nettopp har nettopp hatt sex der.

Denne snåle åpningsscenen er en meget rar men litt småfrisk begynnelse på film. Vi følger TK og Allan som stikker av i all hast fra et innbrudd i huseierens stjålede bil. Det er bare en strek i regningen, og det er at huseierens datter sitter bak i bilen. Det gjør dem til kidnappere også. Politiet blir blandet inn og snart er de ettersøkt. De holder lav profil langt ute i havgapet på et lite sted der det bor får og alle kjenner alle.

Vi får den typiske sen 1990-tallsungdomsstemningen gjennom den intense teknomusikken i bakgrunnen som kan minne om Prodigy uten tekst og ellers annen elektronisk musikk med medfølgende bassrytmer. De typiske sølvaktige Killer Loop-solbrillene med sorte buede glass er også på plass. Ellers er handlingen ikke særlig knyttet til 1990-tallet. Gjennom hele filmen lurer vi derimot på hvorfor TK er som hun er. Hun bærer på en sår fortid som vi får ripet litt opp i underveis i filmen. Hun har et trøblete forhold til faren sin. Det viser seg etterhvert at ting ikke er helt som vi trodde på forhånd og underveis i begynnelsen av filmen.

Det er mye driv i fotoarbeidet som varieres hele veien, både i kameravinkler og kamerabruk. Replikkene er fremført på speed og det er også meningen også. Begynnelsen er litt gåtefull i filmen, men etterhvert faller brikkene på plass en etter en og vi skjønner mer av helheten i manuset. Ut i fra starten er det ikke lett å si hva som vil skje underveis i filmen. Rollefigurene er rett og slett for rusa eller gale til det. Skuespillet er bra i filmen, særlig vil jeg trekke frem Camilla Strøm-Henriksen som gir oss en intens rolleprestasjon man ikke glemmer så lett. Strøm-Henriksen spiller den rappkjeftede og tilsynelatende tøffe TK.

Folk på landet er ofte litt utenom normalen på norsk film. Vi får en rekke snåle rollefigurer som eksempelvis Anne Marit Jacobsens rollestolbrukende eldre dame som bare snakker i gåter om engler og to dråper vann. Eller Jon Øigardens rollefigur som drikker sprit og kjører traktor uten å tenke på hvor han kjører hen og på. Per Jansen spiller også en snåling med hagle og som ikke er redd for å bruke den. Disse rollefigurene er som krydder å regne i filmen og passer bra inn til de to allerede utradisjonelle og uforutsigbare speedungdommene.

Konklusjon
Dette er en spesiell og dramatisk film til norsk å være. Mot slutten tar virkelig galskapen over. Da blir det høyere skuddfaktor, mer blod og ild og vann. Dette er faktisk en av de beste norske actionfilmene fra 1990-tallet. Erik Gustavson gjør nok en god film på regien og leverer noe som ikke ligner helt på hans andre filmer, både i intensitet og i uttrykk. Weekend er både mørk og gripende på samme tid. Filmens rollefigurer har mye bagasje med seg og fortiden skal innhente dem underveis som vi informeres av hva som har skjedd. Vi får historien om hvordan foreldres feilgrep og mangler på å snakke om det vonde kan rasere et barns liv. Alt blir servert uten å ta noen spesiell side. Manuset føltes både spennende og interessant for sin tid. Dette overrasket meg i positiv forstand og vil nok underholde mange unge, også de som er mer skeptisk til norsk film generelt.