Vi befinner oss på 1970-tallet. Tre ektepar med fem barn og en yngre pønker flytter sammen i et stort. De bor i et slags kollektiv der det er bra stemning på fellesarealene, mens det ellers ikke går så bra på soverommet. Ideen om det perfekte kollektiv vokser og de drømmer om å tilbringe resten av sine dager i den store villaen. Nå venter ettårsdagen for da de flyttet sammen med en tilhørende fest. De seks voksne har en felles ungdomstid i lag og tror de kjenner hverandre ut og inn. Dette kollektivåret har de levd tett på hverandre og det har ikke gått like harmonisk for seg som de drømte om. De har avdekket sider ved alle som irriterer, sårer, gnager og provoserer. Livet i drømmeslottet begynner å slå sprekker...

Filmen begynner med at en ung mann kjører gjennom en by i natten. Jørn Hoel synger om at natten er på vei i en ukjent by. Etter litt plukker mannen opp en jente i bilen sin. Han har sex med henne i bilen før han drar hjem igjen til der han bor. På vei inn porten hilser han på en venn som holder på å fikse på inngangen. Han drar inn i huset og begynner å pusse tenner. Da kommer hans sønn inn og snakker litt med sin far. Så legger han sønnen og seg selv rett etterpå. Hans kone vil kose litt i sengen, men han sier at han er litt trøtt. Han blir reddet av at noen kommer inn på soverommet og forteller at Jan har tømt et pilleglass og ligger livløs i sengen sin.

Dette er den andre filmen i regissørene og manusforfatterne Wam og Vennerøds trilogi ‘Sangen om den knuste drømmen’. Denne gangen er det 1970-tallet de tar for seg og vi får se hvordan 68-generasjonen opplever det. Det er kult at Wam og Vennerød lager film om noe de brenner for og deler og spissformulerer av materiale fra deres ungdom. Vi befinner oss i en tid da fellesskapstanken begynner å slå sprekker. Samfunnet har endret seg og nå er det individualismen, egoismen og annet skremmende som begynner å feste grepet. De tre parene som filmen handler om er blitt sterkt preget av sin ungdomstid, der de var deltakere i ungdomsopprør, EF-striden og Vitnamkrigen.

Filmen klarer å overgå kvaliteten fra den første filmen i trilogien. Den første filmen var litt frisk i begynnelsen, men så kjørte den seg litt fast og ble litt langdryg mot slutten. Denne andre filmen er merkbart mer særegen. Ting er noe mørkere skildret i uttrykket også med tanke på fotoarbeid og scenografi. Dette er blitt et passe godt tidsportrett som fanger Norge på samme måten som Anja Breiens Hustruer, bare skildret fra en helt annen synsvinkel. Her får man mye indre stridigheter i kollektivgjengen. Det blir høylytte diskusjoner som engasjerer litt til tider. Alt bygger opp under det at de har hatt en klar og fin drøm som ikke var helt slik de så den for seg. Filmen bruker også Jørn Hoels ‘Har en drøm’ som filmmusikk for å streke under dette.

Det er greit driv i filmen. Ikke er filmen for lang heller. Man har greid å lage et fint andre kappittel. Det er mye substans i det som presenteres og man har også detaljer bakt inn i filmen som også lar seg gjelde i dag som at politikerne ser ut til å lyve om hva de lover å gjennomføre. Det er selvsagt ikke enkelt å styre et samfunn og her får man se at det ikke bare kan styres på drømmer. Enkelte scener kan bli litt vel frigjort, men det hører bare med 68-erne. De ser også ut til å ha fri barneoppdragelse også. Det er også en del humor her underveis som eksempelvis Anders Hatlos karakter som mumler så mye at det er vanskelig å høre hva han snakker om.

For å oppsummere så synes jeg denne filmen var ganske fin. Jeg ruller en meget sterk treer for en film som skaper debatt og viser et fint tidsportrett. Manuset er passe problematisert. Her får man nok en gang samfunnskritikk fra Wam og Vennerød. Dette er nesten blitt deres varemerke i sin voldsomme filmskaperapetitt. Det kan diskuteres om hvor godt skuespillet er, men skuespillerne viser i alle fall at de liker å leke seg og by på seg selv her. Jeg har ikke helt klart å omfavne Wam og Vennerøds filmer helt, men ser at de representerer noe litt unikt i filmarven vår, og denne filmen er en av filmene som er mest interessant av de jeg har sett til nå. Filmen bygger seg også solid opp til slutten der det får litt av en fest.