Det er ikke så ofte jeg setter meg ned med amatørfilmproduksjoner, men innimellom er det litt befriende å også se hva man kan få til uten de store budsjettene og med bare pur entusiasme og hyllest til filmmediet. Vanligvis er filmer noe som tar vanvittig lang tid å realisere, men denne kortfilmen er virkelig unntaket. På fortekstene lærer vi nemlig at ‘Nærkontakt: Kabul, Oslo’ er en kortfilm som er spilt inn på under 24 timer. Alt skuespill og all kampkoreografi ble øvd inn på sett under innspillingsdagen. Poenget var å se hva man kunne få til på et døgn med intensiv innsats innsats fra alle foran og bak kamera.

Regien er ved Lars-Erik Lie, som for meg er en filmskaper jeg har blitt kjent med gjennom andre lavbudsjettsproduksjoner som The Thrill of a kill (2011), Hypnagogia (2014) og Dead Bait (2016). Etter å ha lest litt trivia skal manuset ha blitt sydd sammen av Kenny Wang og Lars-Erik Lie på en kafe i Elverum, og bare med påvirkning av kaffe og småkaker. Filmen er et samarbeidsprosjekt mellom Violence Productions og 3F.

Filmen sparkes igang med noe så utradisjonelt som en sexscene med filmens heltebabe med to store fordeler, men møter også en bakdel i resten av handlingen. Etter å ha sovet litt etter akten våkner hun opp midt på natten. Hun kler på seg og møter en muskuløs mann i et garasjeanlegg. I typisk stil blir hun kidnappet med å få tredd en søppelsekk over hodet. Like etter får kjæresten hennes et brev levert på døren. Der blir han instruert med å skaffe penger å møte opp på en avsidesliggende lokasjon med pengekofferten med 150 000 kroner i, noe som er litt for lite for de grådige gangsterne. Dette er innledningen til filmens actionfylte handlingen som involverer mye slåssing for den unge mannen.

Jeg liker godt nattfotoet av Oslo i åpningen av filmen der vi får presentert navnene til dem som var med å lage filmen. Fotoet er faktisk ganske snaksy med en del fiffige detaljer som en mørk fugl som sitter på telefonlinjen og stuper ut i natten og flyr sin vei. I tillegg til slåssingen er det feteste med filmen en rød skinnende Ferrari kabriolet som ankommer slåsslokasjonen på en solrik dag. Dette danner en passe kul og passende scene i filmen.

Musikken er også relativt fet i filmen forhold til budsjett. Lydsporet er i stil av elektronisk musikk med mye variasjon. Det er også innslag etter rock også når det hele braker løs som verst i typisk Matrix-stil. Kampsekvensene er faktisk ganske okei og lekent koreografert. Og som det skal være i kampsportaction er også lydene svært utbrodert. Både på slag og spark og samt bein som brekker. Vi får også den obligatoriske bosskampen på slutten av filmen.

Det er mye entusiasme og lek å spore i denne filmen. Noe av det smitter litt over på meg som seer, men humoren er litt vel rå og brutal etter min smak. Moralen er dog heller ikke i høysete i denne filmen som du sikkert har skjønt fra første stund. Her får vi en lett blanding mellom diverse sex, bannskap, narkotikainntak, rasistiske kommentarer og slåssing. Jeg sporer jo at noe av dette er ment som humor, men personlig ler jeg ikke av noen av poengene i filmen. Humor er som vanlig vanskelig å lage bra, og dette blir litt for mørkt for meg. Likevel er det litt gledelig å følge helten i filmen i hans kamp for det kjæreste han eier.

Konklusjon
Det hele avsluttes litt oppskriftsmessig, men med en liten hake som jeg ikke skal avsløre. I mine øyne er dette en bra underholdende film til å være laget på så kort som under 24 timer, men er likevel den filmen med simplest plott av Lars-Erik Lies filmer. Det er nok sikkert mye av meningen også som hyllest til de typiske kampsportfilmer som oftest ikke har så mye handling å skryte av de heller om man ser bort fra kampsporten. Fotoet er tidvis meget stødig levert. Det samme kan sies om alle de andre tekniske aspektene ved filmen. Men til tross for at ikke alt appellerte helt til min personlige smak, er dette en lett underholdende film som sikkert vil gå rett hjem hos de fleste gutter med sans for action og mørk humor. Men gjengen skal ha for forsøket. Jeg ruller en litt forsiktig treer på terningen for en film som er vanskelig å bedømme, særlig siden jeg føler man må ta med i regnestykket hvor lite tid det er brukt på filmen.