Filmen åpner med akustiske gitartoner. Vi får se en gjeng på en videregående skole som står og spøker og ler. Like bortenfor står en annen jente alene og kikker ned i et blad. Hun forsøker å komme inn i gjengen, men da blir det plutselig tyst. Hun spør hva som skjer og da blir alle enda tystere. Helt til slutt spør hun rett ut om hun kan komme på festen. Da svarer gutten motvillig at det kan hun vel få lov til. Og så blir vi med på klassefest med Marianne som gjest.

Snart 17 er en norsk dramafilm fra 1984. Regien er ved Laila Mikkelsen, og ‘Snart 17’ danner siste del i en trilogi som startet med hennes Liten Ida i 1981 og så Søsken på Guds jord i 1983. Dette er tre veldig forskjellige filmer. Som trilogi synes jeg bare inntrykket av filmene bare falt og falt. For min del likte jeg best første film i trilogien, Liten Ida, som tar for seg barnet Ida som sliter med at ingen får være med henne fordi hun har en mor som har hatt et forhold til en tysk soldat under okkupasjonen av Norge i 1944. ‘Søsken på Guds jord’ er også dårligere enn Liten Ida og så har vi denne filmen som føles nederst i trilogien, men som kanskje er den filmen som er mest aktuell for unge kvinner også i dag. Det skal også nevnes at artisten Anne Grete Preus har levert musikk til Snart 17.

Denne filmen er en ungdomsfilm som enda er aktuell. Den handler om en ung kvinne som ikke når opp til samfunnets kvinneideal. Hun føler seg mindre sosialt akseptabel både hos jentene og ikke minst hos gutta fordi hun er tykk. Det er mange unge som sliter med dårlig selvbilde, selv hadde jeg motsatt problem og var for tynn og ble sett ned på på grunn av det. Derfor klarer jeg veldig lett å sette meg inn i hvordan hovedpersonen, Marianne må ha hatt det.

Filmen kunne vært en bedre opplevelse om den ikke skulle virke kulere enn det den er. Filmen forsøker seg også på litt filmatisk ironi med en hovedrolle som ikke passer inn i gjengen og ikke er klar over det. Hun trenger seg på de andre og skjønner ikke at hun ikke er ønsket. Det er litt småsårt å se, men den delen av filmen er dessverre litt bom. Hun blir presset til å danse alene på klassefesten foran alle de andre imens de ler av henne. Andre steder igjen blir filmen for krampaktig forhold til å skulle være morsom. Dessverre er det hårfin balanse mellom himmelen og mageplask for slike produksjoner, og denne havner som regel med brystkassa først ned i bassenget. Jeg lo en gang da Marianne søler ut kondomer av vesken sin og kommer med verdens kjipeste bortforklaring: ‘Det var demonstasjon av kondomene bortpå supern’.

Jeg føler med Marianne i all mobbing og psykisk utfrysning som hun blir et offer for, men det klarer aldri helt å skygge over at dialogen i filmen er veldig stiv og kunstig. Selv forsøkene på humor underveis er ikke noe særlig å skrive hjem om. Det blir for mye stereotypier, som den klassiske hysteriske moren som blir helt fra seg når datteren kommer sent hjem. Hun tror selvsagt at datteren kan ha vært både påkjørt og voldtatt, men så er saken slik at ingen bryr seg om henne i klassen. Vi får den vanlige leksen om at foreldre ikke forstår barna, og det stemmer veldig mange ganger og sikkert særlig på begynnelsen av 1980-tallet med den foreldregenerasjonen som var da. Faren til Marianne er også litt fraværende akkurat som han sliter med noe, uten at vi får vite helt hva. Han er forøvrig spilt av Helge Jordal, som passer i slike ‘utilpass’ roller.

Men selv om Marianne har få venner, har hun da en som hun kan stole på og en pennevenn. Pennevennen heter Svein og er en fin gutt som sender brevkassetter om hvordan det går i livet til Marianne og hun sender svar tilbake med sin kassett. Når de er kommet til kassett nummer 25, synes Svein de skal feire og møtes for første gang. Det blir en fin og spennende tid for Marianne. Hun grugleder seg til å treffe svein. Han er redd for at ikke hun vil like ham. Marianne er også bra for seg og har en del humor om seg selv og forholdet til vekten og kroppen sin. Hun trener som besatt for at hun skal treffe pennevennen Svein som hun er så forelsket i. Svein er ikke som alle andre gutter. Han synes Marianne er flott som hun er. Men så møter Marianne uventede problemer det blir ikke bare lett å takle som jeg ikke skal avsløre for deg som skal se filmen.

Filmen er veldig todelt for meg. Filmen begynner litt halvdårlig, men er bedre fra midten og inn der filmen er mer alvorlig og spiller på mindre humor som den ikke mestrer. Jeg gremmes nemlig når filmen forsøker å være morsom. Filmen føles litt kort og plutselig var filmen over uten at jeg følte at handlingen var nok problematisert. Jeg følte handlingen manglet noe. Alt så ut til å gå så fint med hovedpersonen og så plutselig fintet filmen henne ut. Følte at logikken ikke alltid hang på greip, baserer man viktige valg på så lite i livet? Jeg skjønner at alt ikke er lett å snakke om, men når man har noen som ser ut til å være så god som Svein, så er det rart at ikke han blir mer involvert. Det kunne i det minste vært et lite etterspill så vi fikk ryddet mer opp.

Konklusjon
Det er akkurat som jeg har så lyst å omfavne denne filmen, men klarer det ikke helt. Manuset har mange gode poenger, men føles bare litt halvveis ferdig. Man kunne med letthet tatt noen ekstra runder og levert noe mer gjennomarbeidet enn det vi fikk her. Hovedpersonen Marianne er det som fungerer best med hele filmen, hun er en man knyttes litt til i all sin sårhet. Skuespillet skal jeg ikke snakke noe særlig om, men det er mennesket bak Marianne som jeg har opplevd lignende til i den virkelige verden. Tror flere kan kjenne seg igjen i mye av det hun opplever, og der viser nok filmen sin største styrke, selv om mye gikk galt bokstavelig talt med både filmen og hovedpersonen. Men om du er ung og ikke føler at du passer helt inn eller kjenner noen som ikke gjør det, så bør du gi denne filmen en sjanse, selv om den reint filmteknisk ikke er stort å skryte av, så føles innholdet viktig.