Vi skal til USA på 1930-tallet. Der møter vi Johnny Hooker (Robert Redford) og Luther Coleman (Robert Earl Jones) som er to småkjeltringer i Chicago. Luther Coleman er gammel i gamet og lærer opp unge Hooker. Det er også Coleman som ber Hooker ta kontakt med den gamle storsvindleren Henry Gondorff (Paul Newman) som er en venn og kollega av Coleman. Og da Coleman blir myrdet teamer Hooker og Gondorff sammen for å knekke storsvindleren Lonnegan, som skal være ansvarlig for mordet på deres felles venn. Det blir et langt å farefylt lurespill for å få pokerspilleren Lonnegan på kroken...

Filmen begynner litt omstendelig i scenene med lange takes der vi følger en mann opp noen trapper via sære kameravinkler. Men når filmen først kommer i gang for alvor er den veldig interessant hele veien. Hele filmen handler om utførelsen av stikket og plottet er virkelig herlig gjennomført. Filmen er delt inn i forskjellige kapptitler og hver gang et nytt kappittel begynner så vises en plakat som blaes videre til neste scene. Alt er herlig tidsriktig i alt fra kostymer, scenografi og annet snacks i bakgrunnen i scenene. Digger også musikken som er hentet fra 1920-tallet og fremført av Scott Joplin.

Filmen er meget stødig gjennomført reint filmteknisk. Den leker litt med både nye kameraeffekter og klippearbeid. Mye på samme måten som man har gjort det i de gamle Star Wars-filmene. Jeg tenker på måten man går fra scene til scene på. Alt er forsøkt å bli så sømløs som mulig i overgangen fra scene til scene, i tillegg til å sikkert også brife litt med noen nye effekter. Jeg elsker hvordan kameraet kjører gjennom en del lengre scener. Det er også bruk av noen litt raskere zoomeeffekter som føles veldig frisk for tiden den er laget under.

Skuespillet er også i toppklasse. Robert Redford er sjarmerende og kvikk i hovedrollen. Han fungerer svært godt som blikk fang i denne filmen. Det samme kan sies om hans makker Paul Newman, som ser ut til å virkelig stortrives i hans rolle som svindlermentor for hovedpersonen. Samspillet mellom Newman og Redford er også svært friskt og opplagt. De viser begge at de har noe på et stort filmlerret å gjøre samtidig som de oser ut av rutine i sine roller.

Jeg har alltid likt filmer der man følger ranere eller svindlere. Liker også særlig godt de filmene som presenterer dette på en lettere, lysere og humoristisk måte. Dette gjøres også så absolutt i ‘The Sting’ som i bunn og grunn er et drama, men med små drag av komiske replikker, situasjoner og ellers et selvsikkert utført lureri som gjør at man faktisk sympatiserer med rollefigurene selv om vi vet det de gjør er galt.

Likte også godt slutten som er litt ‘oversmart’. Det vil si at man blir lurt i filmen underveis på samme måten som svindlernes offer, bare at vi får se hvordan det hele henger sammen til slutt. Frem mot slutten føles alt veldig klassisk oppbygging av en historie, men så er man litt i villrede i noen minutter før man får oppklart det hele. Men når jeg tenker tilbake på filmen, er det små ting jeg lurer på hvordan presentasjonslogikken hører sammen. Jeg tenker på spørsmål som: Hva er ment for oss å vite? Hva vet rollefigurene egentlig om situasjonen? Jeg skjønner hvorfor filmen holder tilbake litt informasjon, og det er det som gjør at alt blir veldig underholdende til sist.

Konklusjon
The Sting var en film som overasket meg veldig positivt. Den er tvers igjennom svært vellaget og solid som et stykke smart og tettpakket fornøyelsesbidrag i filmhistorien. Filmen er svært underholdende på sitt helt eget vis. Her får du ikke lette spøker, men heller mer innøvde og intrikate løsninger for hvordan historien skal bli fortalt samtidig som den forsøker å utfordre oss litt. Filmen er også svært spennende å følge hele veien. Det er nemlig opplagt hvordan dette vil ende og veien dit er noe du bør få med deg. Det virker som om teamet som lagde denne filmen er en sammensveiset gjeng og det smitter over på denne klassikeren av en film. Alt fra filmteknikk til skuespill er helt upåklagelig gjennomført.