Filmen starter som et drama. Hovedpersonen er med i en bilulykke og kjører av veien. Hun blir plukket opp av en stor mann som plasserer henne på en celle i en bunker. Han gir henne mat og forteller henne at verden utenfor er gått under. Mannen forteller at han har forberedt seg i mange år og at han gjør dette av snillhet, men vi begynner å få tvil allerede i starten om at det er noe som ikke stemmer, men ikke helt hva.

Husker du 2008-suksessen Cloverfield? Dette er oppfølgeren, og en helt annen film enn den første på flere måter. Det er igrunnen ikke så mye som er likt og underveis lurer man på om det kommer til å komme noen likheter med første film. Første film var en actionpreget film om et monster som gikk løs i New York. Det skal også legges til at oppfølgeren ikke er filmet med et håndholdt videokamera som var til både glede og gremmelse for de som så første film.

Dette var en utrolig snedig film. Den fungerte på veldig mange plan. Underveis sitter man og har teorier om hva som egentlig foregår. Filmen er ganske god på å lure deg underveis også og så tvil om diverse elementer i filmen. I begynnelsen er filmen veldig rolig men med en snikende uro, og etterhvert som filmen nærmer seg slutten blir den mer og mer intens, uten at jeg skal avsløre hva som skjer.

‘10 Cloverfield Lane’ er en original og spennende thriller med ørsmå doser sci-fi. Men i det store og det hele er filmen mest konstruert som en uhyggelig thriller med en del scener som får det til å gå kaldt nedover rygger på deg. Vi får en god del klaustrofobiske scener i bunkeren. Regissør Dan Trachtenberg gjør her en knallsterk spillefilmdebut med ‘10 Cloverfield Lane’. Han forteller historien på helt eget vis og lykkes bra i alle sine regivalg. Digger også at handlingen og historien ikke gjennomsyres med typisk irriterende plottelementer. Alt er med andre ord realistisk lagt opp innenfor filmens univers.

Rolleprestasjonene er også gode. Spesielt kjører John Goodman showet som den store og stødige kontrollhaveren i bunkeren. Han er utrolig uhyggelig og kontrollerende i sin rolletolkning som er skremmende realistisk. Mary Elizabeth Winstead, som blant annet har spilt McClanes datter i de to nyeste Die Hard-filmene, gjør også en stødig hovedrolle. Hun viser underveis seg tilliten verdig og er den man knytter deg mest til i filmen.

Konklusjon
I mine øyne synes jeg denne filmen føltes som noe helt eget. Den er ikke like actionpreget som den første filmen, men i mine øyne likte jeg denne en del bedre enn først film i rekken. Sci-fi-delen i filmen er jo minimal, og du må heller være i form for å se en dramathriller med mye snikende uhyggelig stemning for å sette pris på filmen, ellers kan du bli skuffet. Men som sagt, digget jeg denne filmen, som tok meg helt på senga. Jeg visste jo hva som skjedde i første film, og denne kunne nok vært enda bedre om vi ikke hadde første film i mente underveis. Men i det store og det hele er de to filmene så vidt forskjellig at de nesten ikke er til å sammenligne.