Lakki er en 14 år gammel gutt som drømmer seg bort fra en utrygg tilværelse. Han bor sammen med sin alkoholiserte mor i en bygård. Han liker ikke sin mors omsvermede liv med nye menn hver helg. Hans far lever et helt annet liv med en ny kone et annet sted i byen. Det er ikke lett å vite at du ikke er planlagt eller ønsket. En dag begynner det å vokse vinger ut på ryggen til Lakki. Da må han bestemme seg for om han vil flykte eller bli hvor han er...

Filmen bygger på en roman av Per Knutsens med navn ‘Gutten som kunne fly’. Filmen åpner med at vi får se en storby. I en bolig der ligger en gutt og drømmer om at han finner en nøkkel. Det er skilsmissebarnet Lakki som drømmer. Han bærer på en evig og tilbakevendende uro. Han sliter i hverdagen. De voksne får imidlertid ikke kontakt med Lakki og Lakki får ikke kontakt med de voksne.

Etter filmen Bryllupsfesten fra 1989 omfordelte Wam og Vennerød rollene. Svend Wam stod for manuset og regien, mens Petter Vennerød stod som produsent for filmen. Da denne filmen så dagens lys het den Lakki og fikk så dårlig medfart hos kritikere og også et sviktende publikum. Det gjorde at filmen ble omarbeidet og fikk navnet ‘Gutten som kunne fly’. Det er denne siste versjonen jeg anmelder her. Dette er med Wam og Vennerøds minst suksessrike film i sin karrière.

Det blir mye surrealistiske skildringer. Det er vanskelig å skille drøm og virkelighet. Alt flyter sammen som en en tykk grøt. Vi har før sett drømmer på film av Wam og Vennerød, men dette ble kanskje litt vell kunstig. Filmen er alt for overkunstnerisk. Det har jo gått mer og mer i denne retningen for Wam og Vennerød-filmer at hver film blir mer og mer kunstnerisk og følerisk. Man merker at det har bikket litt over for regissør Svend Wam. Her beveger man seg i et landskap som nesten ikke underholder i det hele-tatt. Dette ligner mer ett makkverk enn et mesterverk. Filmen blir alt for stillestående. Det er verken nerve eller noe særlig fremdrift i filmen. Man distanseres forhold til karakterene også. Man føler ikke man lærer å dem å kjenne skikkelig. Enten så griner de og ha det kjipt, eller så drømmer de og har det rart.

Musikken og fotoet er meget rart satt sammen. Dette glir inn i kunstfilmsklisjeene og ofte over i det intetsigende handlingsmessig. Det er et alvorlig tema i bunn, men det omgår omtrent filmen med å legge det frem på denne måten. Og på grunn av den rare handlingen som aldri helt engasjerer, føles filmen litt for lang og kjedelig også. Dette er nok den filmen som Wam og Vennerød har laget som er aller minst folkelig og underholdende. Man dveler ved psykedelisk doprus som aldri fører noe hen. Midt i filmen slet jeg alvorlig med å henge med videre. Man skal være av det voldsomt kunstneriske slaget for å like å se dette mølet, da er det nesten bedre å se maling tørke.

Det er ikke mye positivt å spore her. Man merker raskt at dette er en film som aldri makter å underholde de store massene. Det hadde holdt om denne filmen bare var sær, men solid laget. Da kunne man forsvart et slikt prosjekt som dette, men denne filmen blir med forsøket på å skape noe nytt og annerledes. I mine øyne må denne filmen være den dårligste Wam og Vennerød-filmen jeg har sett. Nå har ikke jeg lest boken, men det slår meg at denne boken ikke egnet seg noe særlig til å bli filmatisert. Det ser ut som om det skal være masse tanker i hodet her og at bildene ikke strekker til for å formidle dem. Filmen kommer seg noe mot slutten, men ikke nok til at dette blir verdt å se. Dette kan kanskje appellere om man er en følelsesrik kunstnersjel som er mer opptatt av komposisjoner enn handling.