Alt begynner med at den eksemplariske og pene foreleseren Miranda holder en leksjon i gresk religionshistorie. Men en dag finner noen henne naken og bevisstløs i skogen. Hun blir brakt til sykehus. Det taes flere prøver av jenta og legene finner ut at kvinnen ikke er menneskelig. Det viser seg at Miranda er halvt menneske og halvt romvesen, og at hun er døende. Hun har vokst opp hos en som sier han er hennes onkel, professor Tom Hollander. Sammen drar de to til Mexico for å finne enm løsning på Mirandas sykdom, før hennes menneskelige side vil gå tapt for all tid...

Species eller Farlig rase på norsk, er en serie filmer som jeg føler er inne på noe litt kult, men som aldri greier å utnytte konseptet til det fulle. Likevel synes jeg flere av filmene er passe underholdende til tross for dette. Dette er også en Species-film som står på egne bein. Det vil si at den ikke direkte fortsetter på de andre filmene, men kommer med en ny fortelling i samme univers. Derfor får vi heller ikke se den vanlige skuespilleren, Natasha Henstridge, i rollen som romvesenet.

Dette er den tredje oppfølgeren til Farlig Rase. Filmene har gjort ørsmå justeringer for hver film, og denne gangen har de bestemt seg for å ikke spare på ‘monsterne’. Det tar ikke mer enn 9 minutter inn i filmen før vi får se romvesenet utenfor menneskelig form og der og da dreper hun de mennesker i sykehuset som hun møter på sin vei. Det blir med andre ord mye blod og gørr fra første stund.

Underveis i filmen får vi se flere forvandlinger av unge kvinner til romvesen i tillegg til en obligatorisk fødsel som også i de fleste andre filmene. Det blir innslag av romvesenet i forkledning i form av en nonnedrakt. Man der det da bare på øynene og øyenbrynene at det er noe som ikke stemmer, nesten som om de hun skulle være en vampyr som viser seg som det hun er. Vi får se at også romvesen-monstere kan også ta form som menn og ikke bare kvinner. Dette får vi erfare igjennom en scene med en taxisjåfør som kvitterer med å stikke ut en varulvlignende gap ut av sin menneskelige mund. Og som vanlig får vi mange flotte kvinnekropper som stort sett er romvesen som bare blotter sin kropp for å reprodusere seg selv.

Dette er en sci-fi-thriller med romvesen som har blandet seg med menneskelig DNA og skapt en ny art og også noen mellomting mellom dem og mennesker igjen. I denne verdenen er det den sterkestes rett og alle gjør hva de kan for å overleve og føre arten videre. Det er også en liten grøsserdel innvevd i filmen og dette blir bare mørkere og mørkere utover i filmen med innslag av blod, monstre og naken hud. Likevel føles ikke dette som noen særlig tess på grøsserfronten. Skuespillet pleier ikke å være viktig i slike filmer, men dette virker virkelig som lavmål.

Handlingsmessig føler jeg også at filmen har mye å gå på. Vi får en del innspill underveis om uetisk forskning, men ikke mer enn vi allerede har fått belyst i de andre filmene. I begynnelsen er det vanskelig å sjonglere for den ‘gode’ forskeren da hans forskningsobjekt dreper andre. Den edle forskningsonkelen får også selv skitt på fingrene sine når han skal forsøke å redde sitt forskningsprosjekt fra å dø. De trenger nemlig en kvinnes liv for å redde forskingsprosjektet. Dette er jo totalt moralsk forkastelig, men filmen forsøker å rettferdiggjøre handlingen på sitt helt eget vis, som jeg ikke skal spoile i anmeldelsen.

I begynnelsen liker jeg forskeren og hans forskningseksperiment, men etter at hun blir rebootet, er det få eller ingenting som klarer å få meg til å engasjere meg i filmen, selv om filmen forsøker å sette et plaster på såret i slutten. Det er også veldig lite nytt i filmen som vi ikke har sett i de foregående filmene. Det blir heller nye variasjoner av det vi allerede kjenner. Føler jeg nesten er gått lei av scener og sekvenser fra når romvesenet er i sin romvesenform designet av H. R. Giger (Mannen bak monsteret i Alien-filmene). Synes også at romvesenet så mye dårligere sminket ut enn H. R. Gigers versjon fra 1995.

Konklusjon
Jeg tar meg selv i at filmen føles uengasjerende fra midten og utover. Selv ikke slutten fenger maks fordi den blir for klisjepreget. Dette må kun føles som metadon for fansen. De foregående filmene er mye mer interessante enn det denne klarer å diske opp med. Dette fremstår med andre ord bare som en skygge av seg selv. Det blir også en obligatorisk bosskamp mot slutten av filmen, men den føles ikke verdt nok å vente på. Personlig kunne jeg tenke meg en film med en helt annen oppbygning og med et mer spenstig manus. Som b-film er dette kanskje ikke det dårligste jeg har sett, men det er langt i fra noe som føles interessant nok som et stykke underholdning jeg vil vurdere å sette øynene i flere ganger.

[Om selve bedømmingen]: Jeg vakler litt i bedømmingen mellom en sterk ener på terningen og en svak toer, da jeg føler man kan forsvare begge deler, men siden jeg synes film nummer to var mer underholdende enn denne, blir det hakket ned i karakter, siden jeg gav ‘Species 2’ en toer.