Gatemusikanten Markus går fra bygård til bygård tjener penger på trekkspilling mot betaling. Han blir populær blant gutta i gaten og også blant Vivian som blir hans kjæreste. En dag er en av guttene så uheldig at han dulter trekkspillet til Markus over bryggekanten. Det gjør at Markus mister levebrødet sitt, og med en syk mor blir tilværelsen hans med ett satt på prøve. Det tenker 10 gutter å gjøre noe med. De samler inn penger ved å sette opp en forestilling i teateret og får med to kjendiser på stykket. Men ting glir ikke like lett for dem hele veien når ikke kjendisene møter opp og gutta har fått penger fra de fremmøtte...

Filmen er ikke stort å skryte av, men skriver seg inn i norsk filmhistorie som Norges første barnefilm. ‘Ti gutter og en gjente’ ble aldri den store suksessen. Mye av grunnen er ikke bare at filmen ikke er den aller beste, men det kom nok som en bismak av at filmen ble skapt under sterk forhåndssensur av nazistene under den 2. verdenskrigen. Filmen er med andre ord en film som skal støtte opp under de nazistiske idealene. Men dog er ikke filmen gjennomsyret med nazipropaganda på noen måte. Den er bare veldig søt og snill hele veien. Det er kanskje det som er så kjipt med den, at den ikke biter skikkelig fra seg.

Filmen er regissert av russeren Alexey Zaitzow som var litt av et multitalent og som også blant annet konstruerte et av Norges første fjernsynsapparater i 1928. Han kom som flyktning til Norge i 1920. Zaitzow var adelsmann fra Russland og dermed ikke særlig kommunistvennlig. Det gjorde at han like godt meldte seg inn i NS i 1941. Det var kanskje noe av grunnen til at han fikk lov å lage denne filmen, samtidig som han var en dyktig scenograf på både film og i teater. Jeg synes han klarer seg greit på regivalgene. Dette strander mer på at filmens innhold er litt for lite spennende.

Det mangler også litt på det tekniske. Bildet og fotoet er noenlunde greit, og det er ikke der det skorter. Lyden er også tidvis grei, selv om lyden virket litt falskt i åpningsscenen der en musikant skal spille på gaten i Oslo, men høres mer ut som snålt mikset fra et studio. Det føles bedre når lydleggerne bruker tradisjonell filmmusikk oppå bildene uten all støyen fra andre ting. Kamera bruker forskjellige teknikker. I begynnelsen får vi mye snurring på kamera sammen med musikken. Det er nesten som man blir litt sjøsjuk av å se på disse scenene. Når folk forflytter seg mellom scenene er det kunstneriske vrier på kamerabruken, eksempelvis brukes da mer fokus på beina til skuespillerne enn ansiktene.

Der det skorter mest for denne produksjonen er manuset og skuespillet. Begge er svært begredelig gjennomført. Skuespillet er veldig overspillende, nesten det samme som man ofte finner i flere stumfilmer der de har belegg for slikt på grunn av manglende dialog. Blant annet synes jeg dette kom alt for tydelig frem på Arol Selmer som spiller gatemusikanten Markus. Men også barna viser at de ikke har mye for seg foran et kamera. Det blir mengder med falsk latter fra guttene i alle scener som er antydning til noe av i nærheten av morsomt. Rart ikke filmskaperne klarte å instruere sine barn bedre. For meg klarer aldri noen helt å lage rolleillusjonen tilfredsstillende nok til at jeg skal omfavne denne produksjonen på noe vis.

Filmen åpner utradisjonelt med at alle gutterollene presenterer seg med rollenavn. Der øyner jeg et håp om at dette kan bli litt for mye å bry seg om. Barn danser i en bakgård sammen med en gatemusikant som spiller trekkspill. Handlingen i filmen er lite sprek. Det blir for mange musikknumre fra trekkspilltraktøren. Dette var nok sikkert passe for de voksne, men om barna lot seg underholde av dette på kino i 1945 er jeg litt mer tvilende til. I så fall var det bare fordi de synes det var stas med levende bilder på kino i seg selv. Vi får også litt slagsmål og en blomsterpotte som faller i hodet på gatas skrekk. Vi blir også med på en mindre engasjerende teaterforestilling som publikum i teatersalen ler seg skakk i hjel av, uten at latteren smittet over på meg.

Konklusjon
Jeg er både fan av eldre norsk film og barnefilmer som sådan, men denne filmen fenget virkelig ikke som jeg hadde håpet på. Det er litt småmoro i begynnelsen, men så faller filmen helt i fisk. Handlingen er bare rot og de fleste av scenene er bare tidtrøyte med at gutta vimser rundt foran kamera og ler for at vi skal le av dem. Jeg forventer mer av en film enn dette, i tillegg tror jeg ikke barn i dag ville klart å sitte stille å se mer enn 1 minutt av filmen uten å kjede livet av seg. Den mest intense fasen er mot slutten. Der er det litt anløp til spenning når vi får en forfølgelsescene gjennom Oslos gater.