Da den store mannedauen kom til Norge i år 1349, gjorde folk i Jostedalen slike avtaler med slekt og venner i bygden og omkring, at ingen måtte komme fram til dem så lenge pesten herjet. Men det som ikke skal skje det skjer. En mann som er med på en fest på gården i Jostedalen har fått pesten. Det smitter raskt over på de andre. Til slutt er det bare vesle Maren igjen som må klare seg etter beste evne..

Filmen er basert på sagnet om Jostedalsrypa. Alt begynner med fest og moro. I en liten dal ved Jostedalsbreen på Vestlandet feires det bryllup på gården. Det er folksomt rundt familien til Maren. Liv Bernhoft Osa spiller moren til Maren. Vi får tiltro til henne som mor for Maren med sin breie dialekt og trygge favn. Det blir brått kaotisk og svært dramatisk da pesten kommer. Alle skriker og løper rundt og ber for sitt eget liv og sine kjære. Imens andre elsker som om det skulle være deres siste time. Noen kler seg naken og ruller ned en gressskråning. Imens holder Maren til oppe i fjellene der hun er trygg.

Det er hjerteskjærende å se den vesle jenta som plutselig opplever død og fordervelse rundt seg. Til og med foreldre er døende syke av pest, så hun ikke kan ha noe med dem å gjøre mer. Hun får ikke den omsorgen hun trenger og må klare seg på egenhånd. Hun begynner å snakke med seg selv og bruker det som trøst og leker med dyrene som er hennes eneste selskap. Hun har mareritt om nettene og har det tøft om kveldene når mørket kommer. Maren har blitt instruert av sin mor at hun må holde liv i ilden som er mye av livsgrunnlaget og måten å holde varmen på vinteren med.

Filmen har en litt alvorlig og tung tone. Trollsyn er også litt underfortalt og viser i sin sakte fremstilling hvordan livet på midten av 1300-tallet kan ha artet seg. Det var ikke mye underholdning den gangen utenom historier, naturen og selskap med hverandre. Men det må ha vært helt forferdelig å være liten jente og ikke ha omgang med folk. Det å måtte finne mat selv, legge seg selv og klare seg helt alene til en hver tid. Du skal være sterk for å klare slikt og jenta bør være ganske redd til tider som vi ser av filmen. Særlig scenen når bjørnen kommer er intens, eller når ulven uler.

Filmen er regissert av Ola Solum. Det er mannen bak filmer som ‘Orions Belte’ og ‘Reisen til Julestjernen’. Og det føles langt fra disse to filmen over til ‘Trollsyn’ som er mye mer sær og kunstnerisk utformet enn de to nevnte. Fotografen er veldig glad i veldig nære bilder med ufokuserte motiver foran bildet. Kameravinklene er mange og litt sære, mye sett fra hovedpersonens ståsted eller øyne. Historien er fortalt litt innadvent som om vi er en litt fjern flue på veggen. Noen ganger er fluen en del unna det som skjer på lerretet og vi hører bare dialogen litt lengre unna. Andre ganger danser kameraet litt rundt i scenene.

Musikken er flott levert av Jan Garbarek. Han har laget en særegen, enkel, velfungerende, magisk og typisk for tiden dette skal etterligne med fløytespill, trommer, horn og andre eldre instrumenter. Musikken kler den flotte naturen som er både vill og vakker med alt fra store fjell, dype daler, snøkledde topper og slørhvite fosser. Filmen viser Norge i all sin prakt og det er dette som er filmens største styrke, at ‘Trollsyn’ har et tidvis storslagen scenografi og medfølgende fotoarbeide. Synes også at Julia Onsager Steen spiller temmelig overbevisende i hovedrollen som Maren. Det er ikke enkelt å være så naturlig foran kameraet når du har få å spille mot.

Konklusjon
Jeg vil tro denne filmen vil være en liten prøvelse for de fleste, men om du er over gjennomsnittet glad i norsk film og liker historiefortellinger så kan du gi dette en sjanse. Manuset er skrevet av Anja Breien som har influert norsk film i hele sitt voksne liv. Historien om Jostdalsrypa kommer fra et gammelt sagn, men det virker ikke som om det er mye substans i det. Det er nok derfor også filmen er litt preget av dette. Breien har forsøkt å dramatisere hvordan det kan ha vært for den lille sterke jenta, men jeg føler nok dette sikkert gjør seg bedre som skreven tekst enn på film.