Året er 1969 og narkotikaen gjør sitt inntog i det norske samfunnet. Unge mennesker får livet sitt ødelagt på grunn av narkotikadritten som forpester dem. Eva og Arne er to kjærester som kommer fra gode harmoniske hjem. De er bare 16 og 17 år gamle. En dag holder psykologen Orheim et foredrag på gymnassamfunnet. Der hevder han at cannabis er et fullstendig uskadelig nytelsesmiddel. Sammen med noen venner går Eva og Arne inn for å forsøke hasj. Mens vennene lar det bli med det første forsøket, kjenner Eva og Arne en merkelig dragning mot stoffet. Det fører dem ut på en reise de ikke vet hvor ender...

Filmen åpner med at et tog ankommer Oslo og en middelaldrene dame kommer med toget og frakter med seg en hvit koffert med seg i stor hast. Scenen akkompagneres av en oppjazzet engelsk James Bond-lignende sang fremført av Inger Lise Rypdal. Damen setter seg i en taxi som kjører henne til en bygård der hun bor. Der finner hun Ingrid som bor hos henne helt neddopet. Hun dør av overdose av narkotika. En mann fra politiet blir satt på saken og avhører en som kriminell som kommer og spør etter Ingrid kort tid etter hennes død.

Øyvind Vennerød regisserer filmen og står også bak manuset sammen med Victor Borg. Vennerød står bak andre suksessfilmer som Støv på hjernen, Millionær for en aften, Sønner av Norge og Alle tiders kupp. Og dette må være hans aller dårligste film. Her får man servert litt av en suppe som man aldri klarer å ta helt alvorlig. Skuespillerne gjør sitt beste, men det er ikke godt nok. Dette blir som en kultfilm der man på merkelig vis blir underholdt selv om alt grenser til det håpløse reint filmatisk. Alt er så til de grader overdrevent. Selv om dette er ment som et drama, klarer man ikke å ta seriøst. Det er alt for mye som skurrer her. Man kan nevne i fleng som kriminelle med en aksent som man ler av fordi den er så dårlig utført.

Alt er svært velmenende her og det er klart at denne filmen er laget til skrekk og advarsel, men dessverre tror jeg nok aldri at budskapet når helt ut med en slik slett produksjonskvalitet som dette. Vi får se dette fra forskjellige vinkler: Fra dealerne, bakmennene, brukerne og politiets ståsted. Man blander til og med inn litt politikk fra folk som hevder at hasj ikke er farlige enn alkohol. Men filmen viser det totalt motsatte. At når man først har prøvd hasj er man narkovrak i morgen. Dette forteller om to ambisiøse seriøse unge mennesker som vil gjøre det bra på skolen, men som flipper helt ut etter å ha prøvd en joint. Det hele er en smule suspekt og alt for enkelt skildret. I følge filmen selv smaker hasj som ‘myrrha og honning’.

Hele filmen er svært stivt regissert. Ingenting virker naturlig her for fem flate øre. Og det fører til ufrivillig komikk. Kanskje er dette slikt som skjer når godt voksne karer skal lage ungdomsfilm. Dette er med andre ord noe helt annet enn Øyvind Vennerøds komedier selv om dette er minst like latterlig. Rollefigurene oppfører seg også så dumt at man ikke tror på dem heller. Selv klippingen er svært kjip her. Det blir markante overganger mellom lyse bilder med musikk til helt stille leksescener som blir noe unaturlig overgang. Også den åpenbare klippingen mellom de to forskjellige kroppene i nakenscenene blir for tydelig amatørmessig. Ikke en eneste replikk virker troverdig og dialogen flyter aldri som man forventer. Kanskje kunne denne filmen tjent mer på å ha mer musikk og mindre tale, fordi musikken i filmen er det som fungerer best til tross for at ikke engelskuttalen også der kunne vært bedre.

I går gav jeg ‘Lakki - Gutten som kunne fly’ en ener, men denne filmen er enda dårligere og mye mer talentløs. Har ennå ikke sett Dis, men ‘Himmel og Helvete’ må være en kandidat til den dårligste norske filmen som er laget i filmhistorien. Filmen er dog ufrivillig morsom for det rette publikumet, men det er ikke slik man premierer når man skal vurdere en film. Og ‘Himmel og Helvete’ oppleves nesten mer og mer som en parodi på seg selv etter hvert som den skrider frem. Slutten er også ekstra psykedelisk. Stakkars Lillebjørn Nilsen som her debuterer som skuespiller, ikke rart han heller ble skremt over til å bare dyrke musikken videre. I alle fall feiler denne filmen totalt på å kommunisere med seeren. Og det rareste av alt er at denne filmen faktisk klarte det kunststykket å bli en av de mest innbringende filmene i Norge i 1969. Det er mulig folk hadde mindre forventninger til en norsk film på slutten av 1960-tallet, men dette holder ikke mål på noen som helst måte i dag.