Filmen sparkes igang med at en musiker mikser sammen en låt der moren hans synger. Videoen blir en stor suksess og når raskt en million visninger på Internett. Like etter har han også en spillejobb på tapetet. Slik rusher denne filmen igang, som handler om en slags festival ved navn XOXO, der Ethan skal spille, og vennene hans skal på...

Tariqs far vil bare at sønnen jobber i familierestauranten, men han vil heller være manager for Ethan som han har fikset en drøm av en spillejobb. Ethan tar en partybuss til spillejobben. Bussen stopper selvsagt med motorproblemer. Historien i filmen er litt for enkel. Hele veien er det små problemer i sikte som blir løst på enkleste måte til en hver tid. Oppdraget for filmen er at Ethan skal spille på det feteste stedet, men det er ikke så enkelt når hindringene står i kø. En sentral person i filmen får til og med et narkokyss som doper ham ned og vi får dermed en real syretripp med på kjøpet. I slike situasjoner er gode råd dyre, men langt i fra umulige.

Musikken, venner og festen er det som står i sentrum i denne filmen. Filmen har egentlig ikke noe særlig historie annet enn at Ethan skal spille på en festival og vi følger ham for hvordan han kommer dit og de menneskene han møter på og kjenner. Festivalen begynner å bli full og dermed er det ikke alle som kommer inn. Det er selvsagt en krise som må håndteres. Alle løser dette på diverse måter. I det store og det hele føles mesteparten av filmen som en hel del partyscener satt etter hverandre.

Filmen har noen småkule effekter som at meldinger på mobilen dukker opp på skjermen på noen avrundede tekstbokser med knallfargede border rundt. Det blir til og med brukt neonlys for å dele opp skjermen for å vise flere klipp samtidig. Humoren er ikke en stor del av filmen, men er er tilstede i kryssningspunktet mellom partyorientert og noen ganger litt for seksuelt ladet. Vi får til og med en slags miniparodi på toalettscenen fra Trainspotting.

‘XOXO’ er nærmest stappfull av klisjeer. Alt glir litt for lett og allerede 5 minutter inn i filmen har musikeren fått sin første spillejobb. Vi følger også den tendy jenta Krystal. Hun prøver klær med heiende venninner på besøk, som går helt i ekstase når hun finner det rette antrekket. Leppestiftene er nallfarget for å se så unaturlig ut som mulig.

Det er høy partyfator. Musikken er like energisk som partyfolka som pumper opp stemningen i takt med musikken. Dette er nesten verre enn å oppleve russetiden i Norge. Festene er piffet opp med glitter, glamour, neonlys og andre skarpe farger. Det er veldig åpenbart at dette frir til et yngre publikum, men for meg virker dette samtidig litt for krampaktig og lite naturlig for å underholde ungdom til det fulle. Noe annet er om man bruker filmen som bakgrunn for en fest eller lignende, da fungerer dette sikkert mye bedre, da alt er såpass lett å følge.

Det blir også noen dramascener som føles litt for grunne og lite fungerende til at jeg tror på det jeg blir tilbudt. Mot slutten får vi også den vanlige leksen der hovedpersonen kan velge mellom sin beste venn eller noen som proffe rever i musikkbransjen. Det er ikke vanskelig å si hva som vil skje til slutt fordi dette er ikke en film som har noen tvister og et alt for enkelt handlingsløp. Skal slikt fungere, så må man i alle fall ‘naile’ dramadelen av filmen.

Konklusjon
Alt i alt er nok dette en helt okei film å se. Om du er tenåring eller tidlig i 20-årene, trenger ikke dette å være så dumt. For min del føles jeg denne filmen ble litt for forutsigbar. Jeg ruller derfor en svak treer på terningen for en film som safer for mye. Jeg må si at Netflix har gjort mye bra med sine filmsatsinger, men dette er ikke blant det beste de har avlet frem. Men det er i alle fall milevis bedre enn Sandler-filmen, ‘The Ridiculous 6’.