Filmen forteller historien om Lena. Hun er en søkende og opprørsk ung pike som forsøker å ta pulsen på det svenske samfunnet på 1960-tallet samtidig som hun utforsker sin egen seksuelle identitet. Utrustet med en lydbåndspiller, begynner Lena, sammen med vennene Ulla og Magnus, å intervjue folk fra ulike svenske miljøer. Spørsmålene de stiller dreier seg om et eventuelt klasseskille, de lønnsforskjeller det måtte få, likestilling for kvinner og mulighetene for en eventuell demokratisering. Folk svarer helt ærlig på spørsmålene, men det er ikke alle svarene som er slik de håper på. Mange av unnviker spørsmålene, noen er likegyldige til forskjellene i samfunnet, mens andre igjen føles mer uvitende om hva som rører seg i samfunnet rundt dem. Svarene hun får kategoriserer Lena i sitt eget arkiv, kalt ‘Nymans institut’.

Filmen begynner på en merkelig måte med at en eldre dame ankommer heisen i en leiegård. Der står den unge teatereleven, Lena, å forsøker å sjarmere den 42 år gamle regissøren Volgot. Den gamle damen skjønner tegningen og går derfra med et skuffet og moraliserende blikk i fjeset. Like etter får vi en reklame for filmen der regissøren ber oss kjøpe filmen som er den eneste filmen i to opplag. Like etter klippes det til en scene der en ung poet fra Sovjet forsøker å snakke i mikrofonen som ikke virker helt. Lena og regissøren sitter å småprater litt. Hun ønsker seg en kjærlighetsscene med en ung teaterstudent, som er perfekt til å spille slaven i den kommende filmen deres.

Digger slike metafilmer, altså filmer om filmer. Filmen kan føles veldig rar om du ikke har sett lignende filmer fra før som eksempelvis den norske filmen ‘Motforestilling’. ‘Jag är nyfiken - gul’ minner innimellom om den vanlig film, men så får vi se kameramannen og regissøren sitte å følge med bak i buskene og da minner det oss på at filmen bare er en film i filmen. Regissøren opptrer i flere forskjellige nivåer i filmen: For det første har han den virkelige regien i filmen, han spiller også regissøren i filmen og han observerer det som skjer i filmen samtidig som han også er forteller i filmen.

Dokumentarstilen er svært frisk i filmen. Når vet jeg ikke helt hvordan filmen ble laget, men det føler som om enkelte scener blir improvisert frem. Folka på gaten er nok også mest sannsynlig ekte folk. Dette gir et veldig naturlig preg tilbake til filmen, og samtidig viskes litt av grensene ut for hva som føles som fiksjon og hva som er ekte reaksjoner. Martin Luther King jr. blir også intervjuet i filmen et år før han blir skutt. Dette skaper noen sterke scener tilbake til filmen med stor symbolikk med en ikkevoldelig visjonær av rang.

Filmen er kanskje litt grå og kjedelig for folk flest, men jeg elsker friskheten i filmen. Den blander inn dokumentariske grep og folks meninger i filmen. Jeg er ikke særlig opptatt av politikk, og selv om denne filmen heller veldig mot venstresiden, klarer jeg å svelge unna det som kommer, uten at jeg føler jeg blir støtt eller politisk presset. Jeg føler mer at jeg er flue på veggen og ser på noen som er politisk engasjerte.

Filmen har en politisk agenda, men får oss også til å tenke. Noen av tankegodset om arv og miljø er nesten litt morsomme, som: ‘De som ikke har ‘hode til å studere’, burde ikke de tjene like mye penger som de som tar en masse utdannelse?’. Noen kommer også med noen artige og gjennomtenkte svar som: ‘Når alle er nakne er det ingen klasseskille, får de samme på seg klær er forskjellen synlig igjen’. Og i tillegg: ‘Hva gjør man da om man blir okkupert og ikke vil løse konflikten med våpen og vold?’. Det er lett å se at regissøren vil si noe med filmen og han er ikke nådig med den svenske folkesjelen som virkelig får gjennomgå.

Jeg ble litt nysgjerrig på hva som var så spesielt med denne filmen, at den ble forbudt i Norge da den kom. Rundt 37 minutter inn i filmen kommer svaret, for da får vi den første nakenscenen i filmen. Forhold til norske filmer på samme tid og også dagens norske filmer, er dette drøy kost og må ha virket som svært voldsom den gangen. Norge svarte altså med å forby filmen. Dette førte til at nordmenn valfartet i hopetall over grensen for å se filmen i Sverige.

Og nettopp det med at man ikke ser noe klasseskille når man er nakne passer veldig godt inn i filmen, fordi den har en del nakenhet. Og ja det er en del nakenhet i filmen. Mange vil nok også si at regissøren forsøker å sjokkere med disse scenene, men dette er ikke særlig provoserende eller sprek etter dagens standard. Det virker som om regissøren har som oppdrag å gjøre nakenhet mer naturlig. Filmen har også noen direkte spøker som blir sneket inn i filmen rett etter noen seksuelle scener for å avvæpne dem.

Nakenheten er en naturlig del av denne filmen, uten disse scenene hadde nok filmen bokstavelig talt føltes mer avkledd og naken. Vi får en omvendt stilling på kjønnet, der kvinnen blir den forføreriske. Det er hun som tar kontroll i seksualakten og bestemmer hva som skal skje. Dette at hun overtar mannens vanlige skjørtejegerrolle opp igjennom filmhistorien gjorde nok denne filmen svært spesiell og svært forut for sin tid. Men hun er ikke helt uten moral, fordi hun vil ikke skape utroskap og blir sint når hun får vite at en mann bedrar sin kone.

Jeg elsker slike filmer som er såpass sær og annerledes som dette. Filmen er svært kunstnerisk utformet. Ingenting i filmen virker tilfeldig. Alt fra foto, bilder og symboler virker nøye og ettertenksomt klippet sammen. Alt føles herlig skutt i sort og hvitt på en måte som gjør at man aldri merker at man mangler en eneste farge, selv ikke fargen gult fra korset i det svenske flagget. Lena Nyman er filmens ubestridte midtpunkt og spiller Lena. Det gjør hun på en meget sjarmerende og forførerisk måte. Hun når ut til seeren på en unik måte og rollen kunne ikke vært spilt bedre av noen annen skuespiller.

Konklusjon
Jeg har lest at filmen er en av tidenes mest kontroversielle filmer, og dette kan jeg skjønne litt av når jeg ser den, men i dag var dette hverken støtende eller særlig avvikende når man ser på hva dagens filmer prøver å provosere med. Denne filmen føltes som et ambisiøst kunstprosjekt gjennom hele filmen. Den føles både sær og spesiell, men på en god måte. I begynnelsen sitter jeg som trollbundet av filmen, men ¾ inn i filmen mister jeg litt av konsentrasjonen og begynner å synes at filmen er noe lang. Mot slutten igjen begynner filmen å bli litt mer interessant igjen og da begynner jeg å lure på hvordan det hele vil ende. Jeg synes fremdeles at filmen er svært godt laget, og blir svært godt underholdt av det filmen har å tilby. Filmen føltes langt i fra så tung som jeg først hadde trodd. Det gjør at jeg ikke klarer helt å bestemme meg for om filmen fortjener fem eller seks på terningen. For min del ser jeg at dette er en film som er med å sprenge grenser og den er også svært gjennomarbeidet, men jeg velger å gi filmen en sterk femmer, da ikke alt falt helt i smak hos meg.