---

Ingress:

Filmen begynner som en kryssing mellom begynnelsen på den første Alien-filmen og den første Preatorfilmen. Vi befinner oss dog på en avsidesliggende krok av verden. Rikingen Charles Bishop Weyland samler sammen et team med arkeologer for en ekspedisjon til Antarktis for å etterforske et mystisk varmesignal. Weyland er selv med for å være med å utforske og forsøke å sette sitt navn på kartet. Når de undersøker nærmere finner de en pyramide under isen. Men jo dypere de graver, jo mer uggen blir følelsen for teamet. Snart skjønner de at de er brikker i en jaktlek med livet som innsats...

Anmeldelse:

Etter å ha pløyd meg gjennom hele Alien-serien og alle Predator-filmene, var det obligatorisk skuring å avslutte tittingen med å la de to skumle romvesenene brake sammen i en ganske okei Alien versus Predator-film. Er selv veldig fan av Alien-franchisen selv om jeg ikke akkurat forguder film nummer tre og fire. Med Predator er det for meg eneren som gjelder, selv om også følte at ‘Predators’ hadde noe komme med men uten at den klarte å rope høyt nok i jungelen av den grunn.

Konseptet er litt småtynt, men det er da noe mytologi og en okei kokt suppe. Filmen forsøker seg på å trekke paralleller til historien og vever inn Predator som guder for den gåtefulle storstilte Mayasivilisasjonen som lå langt fremme i teknologi, vitenskap og samfunnet generelt for sin tid. Jeg kjøper denne simple men passe eventyrlige linken mellom mennesker, Predatorene og de fryktinngytende Aliensene som gjør hva de kan for å gjøre livet surt for alle rundt dem og for å bringe rasen videre.

Etterhvert får vi høre hvordan alt henger sammen. Først har vi Predatorene. De er jegere som inntar jorden med jevne mellomrom for å jakte. Men de kan ikke jakte på hvem som helt. Menneskene ville vært for enkelt bytte, derfor har de valgt seg ut Alien som den ultimate fienden. Under snøen i en Mayapyramide har Alien vært frosset ned i en årrekke. Når Predator vekker dronningen til livet, begynner hun straks å føre rasen videre. Og der spiller selvsagt som dere vet menneskene en vital brikke. De er en del av veien for å skape en fullverdig Alien. Først ‘facehugger’, så ‘chestburster’ og med litt tid en fullvoksen Alien.

Man knyttes nemlig aldri helt til rollefigurene som er nesten tynn som papir. Det virker som om de fleste kun er der for å dø. Noe som også faktisk er tilfelle uten å spoile for mye. Det eneste man sitter igjen med er det gøye med å tippe hvem som blir igjen til slutt, og Ripley og Dutch er ikke med, så da må man lene seg til mer ukjente navn. Vi kjenner dog igjen Lance Henriksen fra Aliens og Alien 3, men han spiller en helt annen rolle en androiden Bishop, selv om navnet hans inneholder en liten tribute til Alien-filmene i form av rollefiguren bærer androidens navn som mellomnavn. Personlig føler jeg ikke hans tilstedeværelse gjør noe nevneverdig for AVP-filmen.

AVP begynner litt svakt, men tar seg mer og mer opp etterhvert. Det tar noe tid før filmen sparkes skikkelig i gang. Det blir heldigvis mye tid etterhvert til både å studere Predator og Alien i aksjon også i samme scener. For mange vil nok en slik film vekke litt våte drømmer med å ha to så ikoniske action/grøsserorienterte skapninger som denger løs på hverandre. Jeg har jo sett noen andre versus-filmer opp igjennom historien og denne klarer seg bra i det selskapet fordi de er sjelden veldig gode.

Konklusjon
Jo mer man nærmer seg slutten, jo mer omfavner jeg denne filmen. Det blir litt av en slåsskamp mellom Aliens og Predators. Jeg skal ikke avsløre hvem som vinner, annet enn at det ikke helt er alltid like rett frem. Man får også noe så gøyalt som en skikkelig nesten episk bosskamp mot slutten. Og når rulleteksten setter inn sitter man tilbake å smiler fordi man føler man har vært med på en greit underholdende film. Selve sluttscenen representerer også noe jeg drømte om gjennom filmen, uten at jeg skal avsløre det for den som vil se filmen.