Hadde egentlig bare tenkt meg på en film på BIFF på onsdag, men så tok jeg denne filmen som en bonusfilm, og du verden for en opplevelse. Visste knapt noe om filmen på forhånd annet enn at den var en dokumentar. Jeg ble også litt glad når jeg så at det var mesterregissøren Terrence Malick som hadde laget filmen. Nå er ikke jeg superbevandret i Malicks filmografi, men jeg likte veldig godt 'Den Tynne Røde Linjen' og har 'The Tree of Life' i filmsamlingen min hjemme. Etter å ha sett 'Voyage of Time ' føler jeg at jeg nesten er nødt til å se 'The Tree of Life' snart, fordi om den bare er halvparten så bra som 'Voyage of Time ', så er den en film rett i min gate.

Tro det eller ei, dette er den første filmen jeg ser alene på kino noengang, og dette var virkelig filmen å gå alene på. Når jeg satt i kinosalen før filmen gikk pulsen litt raskere enn vanlig og samtidig var jeg litt utålmodig og ville at filmen skulle begynne. Med en gang filmen setter i gang, må jeg si at jeg ble litt overrasket. Jeg tenkte: ‘Hva i alle dager er det jeg har begitt meg ut på?’. Filmen begynner nemlig med at vi får se noen mennesker og videre går alt tilbake i universets opprinnelse og vi får etterhvert se en planet fødes. Vi får se begynnelsen på livet på jorden. Og så beveger filmen seg sakte men sikkert fremover mot vår tid. Med andre ord får man akkurat det tittelen lover: ‘En reise i tid’.

Men tilbake til hvorfor dette var en god film å se første gang man er alene på kino. I begynnelsen er filmen svært langsom i sin utvikling, det er den videre også, men når man vender seg til rytmen i filmen er den bare helt fantastisk. Jeg har aldri vært så rolig og avslappet på kino noensinne. Filmen fungerer omtrent som en lang og svært effektiv meditasjonstime. Jeg føler at kropp og sjel er i ett og at hjernen bare flyter med filmen. Dokumentaren føles veldig naken i sin form og har en svært behagelig fortellerstemme av Cate Blanchett, som innimellom bryter inn og gir oss noe å tenke på underveis. Hjernen får med andre ord noe å tenke på underveis og filmen stiller mange store spørsmål om både liv og eksistens.

Denne filmen bærer preg av en regissør som har noen år på baken. En som ikke er redd for å brenne seg på nevene og har selvtillit som bare det. Malick vet hva han holder på med og dette er så til de grader magisk til tider. Fotoet er så usedvanlig vakkert og filmen viser livet og planeten på sitt aller vakreste. Alt er fotografert på en organisk måte som får frem det beste i objektene foran kamera. Filmen er også svært ambisiøs, men likevel synes jeg Malick lander dette med stil. Som sagt så var dette den aller mest avslappende filmopplevelsen jeg har hatt noensinne og for min del var dette en veldig kul kunstfilm som jeg ikke ante at jeg ville like så godt på forhånd.

Det er ofte litt lotto med kunstfilmer, men dette var virkelig en innertier i min bok. Jeg har rett og slett ikke sett så mye lignende som dette noensinne. Veldig glad jeg så dette på kino, slik at filmen fikk min fulle konsentrasjon, og at jeg ikke fant på å ta pauser eller se på klokken underveis. Dette er en film man enten elsker eller synes er drittkjedelig. For min del var filmen en nytelse, men jeg har på følelsen at dette langt i fra er noe for de store massene.

Konklusjon
Filmen er nok litt for innadvent, naken, nesten uten handling, for at den jevne kinogjenger, som er vant til de store blockbusterne skal omfavne filmen. Men de som liker dyrefilmer, flott natur og filmkunst, er dette en stor høydare. Filmen fikk meg til å glemme alt rundt meg og gav meg en velfortjent pause i hverdagen. Dokumentaren er også så dyp man vil den skal være, enten man forsøker å forstå alt hva filmskaperen vil formidle, eller bare lar seg rive med av den totale filmestetikken som dokumentaren gir deg og tenker på det som filmen gir deg av mening.