1920, landlige Irland. De engelsk-irske tvillingene Rachel og Edward deler en underlig tilværelse i deres herskapshus som er i ferd med å smuldre opp. Hver natt blir huset overtatt av en ondskap som pålegger tvillingene tre regler: de må være i seng før midnatt; de må ikke slippe fremmede inn i huset; hvis en prøver å rømme, vil livet til den andre være i fare. Når den plagede krigsveteranen Sean returnerer til den nærliggende landsbyen, tiltrekkes han til Rachel. Konsekvensene fra ondskapen kan bli alvorlige.

The Lodgers er en liten perle av en grøsser. Her finnes ingen “jumpscares”, ingen skrikende tenåringer som blir tatt av dage på kreativt vis eller knapt ei dråpe med blod. Filmen bringer en rett tilbake til klassiske grøssere på 1960- og 70-tallet.

En blir kastet rett inn i handlingen riktignok, men likevel tar filmen seg tid til å bygge opp historien.  Man får ikke noe klart svar på hva ondskapen er med en gang, men gjennom hele filmen skjønner man at det er noe som ikke stemmer, det er noe Rachel og Edward er både lei av og livredde for. Som sagt, så minner The Lodgers meg veldig om klassiske grøssere fra 60- og 70-tallet, filmer som f.eks The Legend Of Hell House (1973), House On Haunted Hill (1958) og The Changeling (1979).

Filmens manus er skrevet av David  Turpin, hans første manus i følge IMDb, og jaggu er dette noe han har et talent for. Det er ikke mye dialog gjennom filmen, og dialogen er litt saktegående - men på en herlig gysende og ondskapsfull måte. Turpin har fått veldig mye stemning og atmosfære ut av lite.

Regien står Brian O’Malley for, som tidligere har regissert grøsseren Let Us Prey (2014) i tillegg til en håndfull kortfilmer. Således kan man nesten si at O’Malley er nesten like fersk i regissørstolen, som Turpin er med pennen. O’Malley gjør en meget god jobb - som manusforfatteren så får han veldig mye ut av lite. Det er en liten rolleliste, som har lite dialog - men stemningen, kroppsspråk, atmosfæren med mere, sørger for at man føler ondskapens tilstedeværelse hele tiden. Man kjenner på den koselige uhyggen filmen igjennom.

Som nevnt, så er rollelisten relativt kort, hvis man ikke regner med statistene. Charlotte Vega (Rachel) og Bill Milner (Edward) spiller godt som tvillingene i herskapshuset, mens David Bradley (Bermingham) er familiens kyniske advokat og Eugene Simon gjør en god figur som den krigsplagede Sean. Skuespillerne har et godt manus å jobbe med, de har en god regissør som får frem det beste i dem, samt at skuespillerne selv er gode og gjør en minneverdig prestasjon.

Spesialeffekter er det lite av, men det som finnes er godt utført og ser ganske naturlig i filmen. Men filmskaperne ser ut til å ha benyttet seg av mantraet “less is more” - slik at uhyggen stort sett kommer av det man ikke ser. Tvillingene Edward og Rachel er helt tydelig livredde for noe, de blir behandlet som annerledes av landsbyboerne, osv, men vi får bare små hint om hva det kan være.

Jeg triller en god femmer på terningen for The Lodgers. En liten perle av en gotisk grøsser fra Irland. Hvis du liker de klassiske grøsserne, de litt saktegående filmene som tar seg tid til å bygge opp historien og virkelig lar deg kjenne på uhyggen? Da er The Lodgers helt klart noe for deg. Filmen finner du blant annet på Netflix.