Vi skal til en gjeng unge som akkurat er ferdig med skoletiden. Voksenlivet med arbeid, er derimot ikke så spennende som de hadde trodd. Det var ikke dette livet de drømte om da de gikk på skolen. Det resulterer i at de slutter i jobben og starter rockeband. De får innpass i platebransjen av en sleip manager. De drar ut på turne i en nyervervet buss, men det er tøffe vilkår og gutta som må levere. Med på turneen blir den kjente vokalisten Unni Liv med for å skaffe drahjelp til det nye bandet. Men det er bare det at hun stjeler mye av showet...

Filmen er regissert og skrevet av Oddvar Bull Tuhus. Produsert av samme team som lagde ungdomsfilmen 1958 og regnes av enkelte som en slags oppfølger til den. Disse to filmene, samt Hockeyfeber, regnes som Tuhus' trilogi om østkantungdom på vei mot voksenlivet. Dette er tre ungdomsfilmer med forskjellig tema. ‘Fifty/Fifty’ dreier seg om unge som vil forsøke å følge drømmen og slå igjennom i platebransjen. Men drømmen er ikke like lett å følge med alt arbeidet som ligger bak suksess. Mot suksessen må de også svelge noen kameler.

Du treffer igjen en del av den samme gjengen som i 1958, men her har de flere replikker og ungdommene spiller noe de ikke helt er. Da skinner det mer gjennom at deres skuespillerprestasjoner virkelig ikke holder helt mål. Selv Eldar Vågan, som er det mest profilerte trynet, er ikke særlig til talent når han skal spille seriøst. De andre ungdommene viser svakhet i skuespillet og filmen går litt på felgen noen ganger.

Jeg må si at denne filmen fløt mye dårligere enn 1958. Innholdet er ikke like vast heller og filmen mangler litt energi, til tross for at det svinger litt av musikken til tider. Jeg kjenner at jeg faktisk ble litt likegyldig til det filmen gav meg. Det virker som om manuset mangler en del innhold og forsøker å ri på at musikken skal gjøre hele jobben. Her får du flere tafatte scener der de kjører turnebussen og ser ut gjennom vinduet og hører på musikk. Naturen er flott ved Trollstigen, men fotoarbeidet står ikke helt i stil til den majestetiske naturen. De prøver å spe på underholdningen, med litt elendig slåssing og noen amerikanske biler. Dette ble litt for kjedelig i lengden…

Konklusjon
Om man ikke er overdrevent opptatt av musikken man spiller, så er ikke dette stort å skryte av. For min del var ikke musikken så bra den heller. Dette er milevis langt unna samme type amerikanske filmer som eksempelvis The Blues Brothers fra 1980 som er min ynglingsmusikkfilm. Fifty/Fifty har ikke mye å stille opp med forhold til klassikerne. Filmen mangler både action og blir bare veldig tam film for dagens ungdom som setter mye høyere krav enn hva denne filmen leverer. Her får man bare den vanlige temasuppen og det er ikke er noe ekstraordinært med filmen eller castet som mangler piff. Jeg hadde forventet mer enn det lille jeg fikk. Her deler jeg ikke ut mer enn en sterk toer på terningen.