Farkas og Eszter lever sammen i en leilighet sammen med sin hyperaktive 5 årige sønn Bruno. Ekteskapet er ikke slik det en gang var og de sliter med hvordan de best skal oppdra den krevende sønnen Bruno. Akkurat i det Eszter lurer på hvorfor de to fortsatt er sammen, banker det på døren. Utenfor står hennes søster Ernella med sin mann og deres barn. Etter et års opphold på et gårdskollektiv i Skottland er de både blakke og hjemløse, og det resulterer i at Farkas og Eszter inviterer dem til å bo hos seg midlertidig. Dessverre tar det ikke lang tid før det oppstår gnisninger mellom de to leirene...

Det første som møter meg med denne filmen er et sammensurium av samtaler som foregår samtidig. Den engelske teksten har litt problemer med å henge med siden alle snakker så raskt på ungarsk. Og det gjør at jeg også sliter med å henge med på all dialogen i begynnelsen som går alt for raskt unna til at jeg får lest halvparten av den. Heldigvis gjør ikke dette så alt for mye i denne dramafilmen, fordi vi skjønner litt hva som er på ferde gjennom kroppsspråk og situasjonen de befinner seg i.

I starten av filmen føler jeg ikke jeg har helt den fulle oversikten, men jo mer jeg kommer ut i filmen, jo mer senker pulsen min seg og jeg lar meg rive med av det som skjer. Første tanke er at filmen virker litt uengasjerende, men det er fordi det er mange rollefigurer og bli kjent med og vi må komme inn i settingen. I tillegg er det en veldig gammeldags og lite spenstig leilighet som filmen tar plass i. Og denne leiligheten holder kameraet seg i under hele filmen. Det tar det også litt tid å bli vant til. Det vil si at rollefigurene kan gjerne gå ut av leiligheten, men da hører vi dem på utsiden imens vi er igjen på innsiden av leiligheten. Kameraet kikker til og med ikke ut av vinduet en gang.

Etter det jeg har lest om filmen på forhånd baserer filmen seg på et teaterstykke laget av regissøren selv. Jeg synes filmen bærer litt preg av dette, men er såpass spesiell og vellykket i sin gjennomføring at jeg lar meg rive med når jeg kommer under huden på rollefigurene. Det blir også en del humor underveis i hva som skjer og kommentarer i situasjoner. Jeg ler ikke veldig høyt av dette, men småhumrer litt. Filmen er god på å beskrive familiære situasjoner som det er lett å kjenne seg igjen i.

Regissøren har laget et godt studium av en familie som tittelen antyder ikke bare har lykkelige stunder. Det er krevende med den svært hyperaktive Bruno som ofte blir dråpen som får det til å klikke for noen og en hver. Alle vet jo om at Bruno ikke kan noe for det, så da må alle tilpasse seg han enn omvendt, selv om dette ikke er særlig lett. I tillegg kommer andre problemer til syne når slekten er på besøk.

Konklusjon
Filmen var en del av programmet ‘Cinema Extraordinaire’ og under den fanen synes jeg virkelig “It's Not the Time of My Life” kommer til sin rett. Dette er virkelig en sjelden og litt småeksotisk film å se på norske kinoer. Jeg ble grepet og revet med av kaotiske atmosfæren og de medfølgende familieproblemene. Fotoet i filmen er også passe variert til å kun foregå i en leilighet med masse spennende kameravinkler som gir liv og variasjon i filmen. Skuespillet er også svært overbevisende og dette bærer heldigvis ikke preg av å være overdramatisert på noen som helst måte.

Det gjør denne filmen til litt av en dramajoker for den som er ute etter noe i sterk kontrast til det som lages i tykkeste Hollywood. Filmen er usedvanlig godt sydd sammen ut i fra budsjett og ressurser tilgjengelig, men er langt i fra en film for alle. Det gjør at du ikke går å ser denne filmen om du ikke er klar for et dønn realistisk hverdagsdrama. I starten føltes filmen litt kjedelig, men filmen vokste virkelig på seg i løpet av tiden jeg fikk med den og også litt etter at jeg hadde kommet ut av kinosalen.