Vi følger Nils Rune Utsi bedre kjent som SlinCraze. Han er en hardtarbeidende samisk rapper som drømmer om en dag å virkelig slå igjennom og gjøre det stort. Men til tross for talent og ambisjoner er det mye som taler mot ham. For det første kommer han fra et gudsforlatt sted utenfor Kautokeino og i tillegg rapper han på samisk, som er et språk omlag 20 000 mennesker forstår...

Jeg føler vi kommer veldig tett inn på mennesket bak SlinCraze. Han fremstår som veldig proff og tøff på scenen, men bak fasaden skjuler det seg en jordnær sjel med vanskelig barndom med mye mobbing. De som kjenner karen sier at SlinCraze begynte med raping for å ta igjen på mobberne gjennom musikken, og nå er det ofte mobberne som står på første rekke på hans konserter og hyller hans musikkprestasjoner.

Det virker også som en sterk kontrast mellom rap og samisk kultur, men SlinCraze lærer oss at rap faktisk ikke er så langt fra Joik til tider. Vi blir med den samiske rapperen som står på sitt og vil helst rappe på sitt eget språk. Han vil fremme det samiske språket som han er så stolt av og fremstå som et forbilde for andre unge samer. Det tar lang tid å lykkes og nå har SlinCraze holdt det gående i 10 år hjemme fra gutterommet i isødet.

Dette følte jeg var en helt unik dokumentar med mye sjel, herlig musikkglede og glimt i øyet. Jeg vil si at dette er en av de beste musikkdokumentarene jeg har sett de siste årene. Jeg liker veldig godt både musikken og den herlige samerapperen SlinCraze som kommer veldig godt i fra dette. Og etter denne dokumentaren begynner folket verden over å få øynene opp for den unike stemmen fra sameland. Men gjennom dokumentaren viser det seg at det ligger mye blod og svette og tårer bak forsøket om å lykkes.

Filmen har også mye humor på lur og dette triumfkortet kjører den ofte og fikk hele salen til å båre le og storkose seg med flere anledninger. Både når SlinCraze kommer med en mørk humoristisk kommentar, eller at mor forteller lerkeblidt om sønnens liv og sist men ikke minst når DJ Tor skal fortelle hvordan artistnavnet hans gikk fra det lusne ‘DJ Tor, The man with the hand from Lappland’. DJ Tor er også en herlig bikarakter i dokumentaren som leverer mye humor og glimt i øyet med sin herlige og energiske personlighet som smitter over på oss som ser på. Men selvsagt er det SlinCraze som er stjernen og han gir også mye av seg selv i dette usminkede bildet av en av rapp-Norges mest hardtarbeidende og dyktige rappere.

Regissør Simen Braathen har laget en svært god dokumentar i sin debut. Han har selv vært rapper og har fra før laget reklamefilmer. Simen viser talent for å presentere mennesket bak rappfasaden til oss. Han har fulgt Nils Rune Utsi svært tett i godt fire lange år og syslet med dokumentaren i fem år. Det tar mye tid å lage god dokumentar, men når resultatet blir så fett som dette, er det bare å bøye seg i støvet.

Konklusjon
Denne dokumentaren så jeg på som en stor joker. Jeg var lenge i tvil om jeg skulle se den, men angrer ikke et sekund. Dette var tvers igjennom feelgood om en mann med høye ambisjoner som forsøker å lykkes i en hard musikkbransje mot alle odds. Heldigvis er ikke dette en dokumentar om en som lykkes ‘inn i himmelen’. Men dokumentaren viser at man kommer langt med pågangsmot, selv om det ikke går så bra hele veien. Dokumentaren viser heller mennesket og musikken snarere enn suksessen.