Vi skal til en dystopisk fremtid som ble til etter at sivilisasjonen kollapset. Det førte til anarki, folkemord og sult. Og når det ikke så ut til å kunne bli verre, så kom pesten, som ble kalt den levende døden. Pesten la raskt sin klamme hånd over hele planeten. Og så hørtes rykter om at de siste vitenskapsmennene jobbet med en kur som skulle ende pesten og gjenopprette verden. En Cyborg har lagret data som skal til for å redde menneskeheten fra pesten. Det gjelder bare å få cyborgen trygt levert over til storbyen. Underveis måter den kvinnelige cyborgen Gibson Rickenbacker (i Van Dammes skikkelse). Han forsøker å hjelpe cyborgen trygt frem gjennom de nådeløse gjengene som styrer i ødemarken...

Filmen begynner som en typisk gammeldags actionfilm fra min barndoms dager på slutten av 1980-tallet. I hovedrollen finner vi mannemannen, Jean-Claude Van Damme. Har sett en del filmer av Van Damme, men ikke i nærheten av alt. Har litt sansen for Van Damme i noen filmer. Dette er dog langt fra filmer som RoboCop og Terminator, som er de beste robotfilmene i samme segment som denne. Cyborg er mye mer B-preget og svært middelmådig til tider, men også temmelig underholdende i glimtende øyeblikk.

Jeg ble trigget til å se denne filmen av tittelen: ‘Cyborg’. Elsker filmer om robotmennesker og håpet at denne ville by på noen sci-fi-øyeblikk. Jeg kan fortelle deg at det er noen, selv om de er litt korte. Det er litt kult med denne cyborgen som er filmens kuleste vesen i tillegg til en slåssegal Van Damme. Dette minner om en rekke filmer som blant annet Johnny Mnemonic fra 1995, bare at dette ikke er like sci-preget som den filmen, og bittelitt dårligere gjennomført. I Cyborg får litt av en fremtidsverden skapt med enkle midler. Det er litt av en anarkistisk fremtidsverden man finner. Alt er bare nød og desperasjon. Og som i filmer som Mad Max og lignende er det også kriminelle gjenger som forsøker å profittere på andres ulykke.

Det er en del lite fungerende dramascener i filmen. Noen scener drar alt for mye ut, som om filmskaperne forsøker å hale ut tiden fordi de ikke har så mye på hjertet. Vi får en del fortidsscener som forteller om hovedpersonens tidligere liv. Skuespillet er alt for slett til å fungere til annet enn humørfylt B-film-action. Mange av skuespillerne overdriver mye med både fjes og mimikk, sørlig når de skal portrettere de onde kriminelle. Van Damme snakker knapt i filmen. Han enten slåss eller gir oss et forundret ansiktsuttrykk.

Slåssingen er faktisk ikke ille koreografert i forhold til tid og gir en del underholdning tilbake til filmen. Vi snakker rundspark, slag, bruk av diverse simple våpen og annet som ser kult ut. Det er også bra variasjon i hvordan og hvor de blir presentert. Van Damme får også brukt mange av sine varemerker i slåssingen som hans rundspark og spagattriks. De onde kan også sin slåssing og ser virkelig 'bad ass' ut med masker, solbriller og stålbrynjer foran ansiktet. Det er også nok av testosteron med store muskler og mandige arr. Mange av dem ser ut som litt av noen fremtidspunkere. Og sjefen selv er kraftig som få og gjør at Van Dammes rollefigur får litt å bryne seg på. Han blir til og med hengt på korset.

Fortellerstemmen i begynnelsen som gir oss introduksjonen er svært dyster og ender sin tale med å rope ut at han liker død og verden slik den er. Med den settes filmen raskt i stemning. En del av filmeffektene er litt småkule til tider som at kameraet flyr mot den skurken filmen vil introdusere. Det blir også andre actionscener som menneskejaktsekvenser med mer. Regissør Albert Pyun har drøssevis av b-pregede filmer bak seg og filmen åpnet på kino som den fjerde beste filmen i USA da den kom ut. Det er ikke galt å tjene inn over 10 millioner dollar for en slik lavbudsjettsfilm som dette. Musikken er veldig typisk for tiden og minnet meg veldig om den man finner i eventyrspillet ‘King’s Quest VII’, som jeg spilte mye da jeg fikk min første datamaskin.

Deler av denne filmen er lett å bli glad i for VHS-generasjonen. I mine øyne er ikke denne filmen så veldig god, men den har sine stunder og den trigger også min B-film-hunger. Jeg liker litt erketypisk action og denne filmen underholdt meg greit, selv om den kunne vært mer intens. Men dette er ikke en film for alle. Den bør konsumeres av de som setter pris på eldre action med de hardcore muskel og slåssegutta som Van Damme, Dolph Lundgren og Steven Segal.

Konklusjon
Filmen bygger hele veien opp mot den store og obligatoriske bosskampen mot slutten. Dette er som det vanlige, man vet hva som kommer til å skje, men reisen dit og hvordan helten klarer å overvinne alle farer er underholdningsbidraget. Vår helt tåler i alle fall vanvittig mye juling, men så skal ikke dette være i nærheten av realistisk heller. Det toget går allerede i første scene. Det er ikke så mange filmer som lages lenger i samme segment som dette, men noen er det. Om jeg skal gi dere et hot tips så sjekk ut ‘Turbo Kid’ fra 2015, den er mye bedre og kulere enn Cyborg, og har noen av de samme ingrediensene, bare mye mer kreativt laget, og med langt mer blod og litt mindre slåssing.