Filmen handler om en sterkt forbrent mann som lever ut sine siste dager imens han pleies av sykepleieren, Hana. Handlingen er satt til noen år etter den andre verdenskrigs slutt. Alt handler om mannen som blir omtalt som den engelske pasienten, som lever sine siste dager i et kloster i Italia. Han bærer på en sterk kjærlighetshistorie han forteller underveis i filmen i takt med at han gradvis gjenvinner hukommelsen...

Den engelske pasienten er en film jeg husker godt fra midten av 1990-tallet. Filmen ble nominert til hele 12 Oscarpriser og tok hjem 9 gyldne statuetter. Personlig så jeg aldri filmen den gangen. Slike Oscarfilmer var ikke helt min greie da. Den gang var det komedier og blockbustere alla Independence Day som gav mest kikk på kino. Og nå i voksen alder, setter jeg mer og mer pris på Oscarfilmene, også generelt mer smale filmer. Nå er det faktisk slik at de store blockbusterne ikke fenger så mye lenger. Derfor tenkte jeg at jeg måtte få sett ‘Den engelske pasienten’ skikkelig en gang. Mener nemlig at jeg har sett scener fra da den gikk på TV ørten ganger fra før av og kjente mye igjen. Mitt håp var at dette kunne gi meg en opplevelse i god filmånd.

Filmen åpner med en rolig flytur over Sahara-økrenen i Afrika. Underveis på turen blir flyet skutt ned. Piloten kommer seg ut flyet, men blir forlatt i den ugjestmilde ørkenen. Litt senere finner noen innfødte den medtatte og svært skadede blodige piloten. De tar med piloten til et nærliggende sykehus. Filmen har en spennende innfallsvinkel med litt mystikk. Vi møter en engelsk pilot som lider av hukommelsestap etter flyulykken. Men hvem er denne mannen egentlig? Og hvem er damen som satt foran ham i flyet? Han er den mystiske engelske pasienten. Mannen som er så forbrent i ansiktet at han ikke er til å kjenne igjen. Filmen går ut på at vi skal få vite mye om pasientens tidligere virke i Afrika like før ulykken under andre verdenskrig.

Filmen har et passe bra driv og blir aldri kjedelig til tross for at den er litt langsom til tider. ‘Den engelske pasienten’ er fylt med fine øyeblikk som blidgjør oss mellom salgene. Vi blir også kjent med den fransk-kanadisk militærsykepleieren, Hana, som tar vare på pasienten. Selv forsøker hun å komme over tapet av sin kjæreste og en god venninne. Andre menn som tilbringer tiden i og rundt det delvis ødelagte klosteret er bombeekspert Kip Singh og tyven David Caravaggio. Hana tilbringer tiden mellom hver sykevisitt med å blant annet spille på det skakkjørte tyske pianoet som befinner seg i klosteret. Når vår bombeekspert Kip Singh skal forsøke å uskadeliggjøre en stor granat står nervene mine i høyspenn. Det blir mye å gjøre for Kip, fordi tyskerne har gjemt bomber og miner overalt etter at de forlot sitt okkuperte landområde. Vi får også fortalt hvem Caravaggio er underveis også og hvorfor han er kommet til klosteret, utenom å stjele morfin fra pasienten.

‘Den engelske pasienten’ er basert på en roman samme navn som filmen, av forfatteren Michael Ondaatje med. Dette er en veldig klassisk og hjerteskjærende kjærlighetshistorie. Jeg kan virkelig skjønne hvorfor filmen fenget så bra da den gikk på kino. Den fenger nok bra hos kvinner i alle aldere og menn i godt voksen alder som har liker en god historie eller et solid drama. Og som gamle klassikere, så er også ‘Den engelske pasienten’ en lang film. Den er riktignok ikke like lang som Lawrence of Arabia eller Doctor Zhivago, men er likevel godt over 2 og en halv time.

Ralph Fiennes spiller en utmerket rolle som den engelske pasienten. I den andre hovedrollen treffer vi en ung og frisk Juliette Binoche. Begge ble nominert til Oscar for sine roller i denne filmen, og det synes jeg de fortjener etter en slik innsats som dette. Vi får også innslag av andre store skuespillere som Willem Dafoe og Colin Firth. Filmen er regissert av Anthony Minghella som senere gav oss solide filmer som ‘The Talented Mr. Ripley’ og ‘Cold Mountain’.

Konklusjon
Alt i alt er denne filmen meget godt sydd sammen i alle bauer og kanter. Filmen overbeviste meg om at den fortjener sine statuetter, men det gjenstår å se om dette kommer til å bli en klassiker i fremtiden, eller om den bare blir forbigått i stillhet. Jeg synes i alle fall at filmen fortjener å bli trukket frem, men at den kanskje ikke helt er det mesterverket som 9 Oscar tilsier, men fremdeles en svært solid film som både rører, engasjerer og underholder.