Vi befinner oss tidlig på nittenhundretallet i en avfolket fjordarm i Vest-Agder. Der lever den middelaldrende gårdsjenta Lina og sliter med å livnære sine aldrende foreldre. En dag kommer barndomsvennen Gilbert tilbake fra USA etter å mislykket i å finne lykken der. Han har vært borte i 20 år. Når Gilbert kommer tilbake til bygden våkner Linas gamle følelser for Gilbert. De to er svært forskjellige han er litt desillusjonert og hun er viljesterk. Hva kan så de to gi hverandre? Det gjenstår å se...

Filmen åpner med at en mann er ute og ror med en stor kiste i båten. Det er postbudet som kommer med forsyninger og post til Lina. Han forsøker seg også på en flørt med henne, som hun lett avstår fra å ta del i. Han mener Lina trenger en mann i livet. Men hun bare fnyser av det og slenger saltsekken på ryggen og går den tunge veien tilbake til sin ringe gård alene. Hun klarer seg fint på egen hånd og har folk rundt seg i nabolaget. Når hun kommer hjem til sin mor og far forteller de at Gilbert er kommet hjem. Han kom med amerikabåten. Det skaper liv og røre på Saulandet.

Filmen bygger på Sigbjørn Hølmebakks roman ”Jentespranget”. Jeg har ikke lest boken, men filmen kommer med masse noen lignelser som åpenbart kommer fra boken. Dette er en berikelse noen ganger og litt småkunstig andre ganger. Det er et lukket lite samfunn vi besøker. Det avsidesliggende stedet rommer mye hat og uhygge. Lina strever og Gilbert har ikke alltid hatt det lett han heller. Han ble som liten slitt mellom en maktsyk mor og en far som ikke hadde stort å fare med. Lina er sterk og Gilbert lever mer i fortidens skygger. Men det er også andre fisk i havet enn bare de to og det utfordrer Lina.

Skuespillet er også bra. Ingrid Vardund har hovedrollen i ”Jentespranget”. Hun spiller gårdsjenta Lina som sliter med å få endene til å møtes. Hun spiller Lina med slik glød og karakter at man virkelig tror på den driftige selvstendige kjerringemnet. Det er en stor prestasjon for Vardund som virkelig overrasket meg. Hun viser virkelig hva som bor i henne og bærer virkelig denne filmen nærmest på sin  skuldre. Det er flott å se en sterk kvinnerolle som dette få utfolde seg på filmmediet.

Jentespranget er regissert av danske Knud Leif Thomsen. Han har klart å gjøre bok til film på en fascinerende måte. Filmen har et fin flyt og formidler mye av den landlige og idylliske stemningen som folka i skogkanten lever i. Det er mye flott natur her. Musikken består blant annet av fin og sår fløytemusikk som passer som hånd i hanske med den ellers så vakre landsbygda. Det er bra gjort av en danske å skulle lage en film om norske forhold på denne måten. Han har klart å få det til å ulme i den vesle bygden i kampen for tilværelsen og søken på lykken. Vi får en skildring av menneskeskjebner i et lite, døende bygdesamfunn mot slutten av utvandringens bitre år.

Konklusjon: Denne filmen har en del å fare med og er et interessant norsk drama. Filmen overrasker litt og var mer fengende enn jeg hadde trodd på forhånd. Det er ikke så mange av disse eldre norske filmene som kjører seg litt fast i tåken, men denne klarer å fremstå som et lyspunkt. Den føles virkelig verdt å se og gjør at jeg virkelig blir nysgjerrig på hva boken har å komme med den også. Filmen leker med stemninger med alt fra uhygge til skikkelig idyll. Vi ser et nyansert bilde av livet. Her er ingenting bare rett frem og det liker man å oppleve på film. Jeg fikk en merkelig dragning mot denne filmen og alt den hadde å stille opp med. Jeg ruller en solid firer på terningen for en glemt, men solid norsk filmstemme som bringer videre den tidlige norske filmarven med bondefilmen.