De fire kompisene Leonardo, Donatello, Michelangelo og Raphael støter på nye problemer når en vitenskapsmann i ledetog med Shredder begynner å lage flere mutanter og slipper dem løs i New York. Samtidig invaderer den utenomjordiske skapningen Krang byen. Sammen med sine sine allierte, April O'Neil (Megan Fox), Vern Fenwick (Will Arnett) og Casey Jones (Stephen Amell), må ninjaskilpaddene sette en stopper for truslene før de kommer helt ut av kontroll...

Den andre filmen begynner med litt real Turtles-action. Det blir også tid til litt pizzaspising under introduksjonen av Ninja Turtlesene som vi ble litt kjent med i forrige film. Etter at Shredder ble bekjempet i slutten av forrige film, var det Falcon som tok æren for bragden for å bringe ham bak lås og slå, da ikke Turtlesene kunne risikere å avsløre sine identiteter som Ninjaer.

I mine øyne begynner denne Turtlesfilmen en del bedre enn den forrige. Det virker som om filmskaperne har tatt til seg noe av den negative kritikken på forrige film og har justert litt ut i fra den. Denne gangen tar Turtlesene mer av skjermtiden og de har også mer av sjarme enn forrige gang da se ikke klarte å fange helt interessen min.

Det er mer action og effekter i denne oppfølgeren. Men noe av preget på actionscenene er at de glir lekende for lett. Særlig når noen kriminelle tar med letthet tar ut en hel politieskorte som om de skulle nasket sukkertøy fra småunger. Vi får også flere kule skurker i oppfølgeren. Det gjør at denne oppfølgeren glir både lettere og blir fetere enn sin forgjenger. Jeg likte også bedre morsomhetene, og selv om ikke humorpoengene er de aller beste, er de milevis bedre enn i forrige omgang da humoren var nesten helt fraværende.

Jeg synes også denne filmen viser mer av det Turtles-universet som jeg elsket som barn. Vi får blant annet oppleve en turtlesbil som skyter kummelokk. Vi får også de sterke grønne grise og neshornaktige beistene som jeg husker fra barndommen. Vi får til og med møte Krang. Filmen frir også til oss som har sett de eldre filmene fra 1990-tallet der Casey Jones er en av hovedpersonene. For deg som lurer, så er det han med hockeymasken, ja for der er to som bærer hockymaske på film, også utenom Jason fra fredag den 13.

Liker at filmskaperne også har kuttet ut litt av den alt for slitsomme tilnærmingen til å gjøre alt troverdig som i første film. Dette er bra siden Turtles-konseptet er så langt fra troverdig som man kommer i første rekke. Alt er mer preget av eventyr og lek med fantasien med noen svært alternative og supre helter. Men selve historien og plottet er ikke stort å skryte av. Det er som i alle fall er sikkert er at ting blir veldig klisjeemessig mot slutten.

Konklusjon
Men selv om filmen forsøker seg på en real snuoperasjon i begynnelsen og fremstår som en annen og mer verdig Turtles-film enn den første fra 2014, så roter filmen seg noe bort rundt midten. Jeg vil samtidig tro at mange yngre og flere fans vil omfavne denne filmen en del mer enn den første filmen, men uten at den klarer å klatre opp et helt terningkast fra første film. Men i det store og det hele føles dette som en film som bedre er egnet for både fansen og de nye tenåringene som digger effektfilmer med mye action.