Frank Martin er den mest kvalifiserte transporteren, som kan kjøpes for penger. Innsatsen er høyere og teknologien har blitt bedre, men de samme tre enkle reglene gjelder fremdeles: aldri endre en avtale, aldri nevne noen navn og aldri åpne pakken. Like etter at Frank er leid inn av den vakre femme fatale Anna, oppdager han at han har blitt lurt. Anne og hennes gruppe har kidnappet hans far for å tvinge Frank til å spore opp en hensynsløs gruppe russiske menneskehandlere. Drevet av hevn er han rede til å bryte alle sine regler for å redde sin far i en actionfylt reise gjennom den franske rivieraen...

Jeg har sett alle de tre foregående Transporter-filmene og liker dem litt. De er svært enkle i formen og jeg liker at de leker med underholdningsformatet og gir oss mange både lattervekkende øyeblikk i møtet mellom vill action og det fysisk mulige. Det er ikke noen myte at Transporter-filmene forsøker å overgå hverandre film for film og da skjer det mye svært usannsynlige i den sammenhengen. Det blir også litt slikt i denne filmen, men jeg synes at 'Transporter Refueled' forsøker å holde ting mer på et normalt action-nivå. Og selv om filmen har mye action, savner jeg litt av den halsbrekkende actionblandingen som virkelig bringer frem smilet på kjeften.

Det første som møter meg med denne fjerde Transporter-filmen er at hovedpersonen har skiftet skuespiller. I mine øyne er det veldig synd, fordi Jason Statham er i mine øyne synonymt med Frank Martin og dette nye fjeset klarer aldri å fylle Stathams humoristiske timing og evne for å kommunisere kul og tøff action på lerretet. Ed Skrein er ingen Jason Statham og det synes virkelig på innsatsen hans. Han er dog yngre, men mangler rutine og særpreg som en slik rollefigur trenger. Det samme kan sies om mange av de andre skuespillerne også som alle ligner på kjente og kjære skuespillere men som aldri noen klarer å vite navnet på i mangel på roller de har noe å slå i bordet med.

Transporterfilmenes plott eller manus har aldri vært deres sterkeste side. Manuset i denne fjerde filmen inneholder en god del forsøk underholdningsbidrag i samme æra som de andre filmene. Men dessverre har ikke hovedrollefiguren nok karisma og pondus til å gjøre scenene så kule som de fortjener. Det er litt kult med de tre blonde unge babene stjeler over en lav sko når de er ute på oppdrag, og skuespillerne gjør ikke sine saker dårlig der, men dette i seg selv er ikke nok til å kjøre filmen alene. Ellers føles også hovedplottet så småkjedelig og uengasjerende at man knapt enser hva som egentlig foregår i mangel på fortellerevnen til regissør, Camille Delamarre.

Vi får også en del bilkjøring, mengder med krasj og passe greie biljakter, men jeg skulle gjerne sett noe sprekere bilaction. Politiet får kjørt seg i filmen og det er forsøk på bilaction på nye steder i Transporter-universet som på en flyplass. Både under et fly på rullebanen og inne i flyplassterminalen, men lignende bilscener som dette fikk vi allerede mye kulere innføring i med den første Blues Brothers-filmen fra 1980. Det er litt trist at en film fra 2015 ikke klarer å overgå bilaction fra det gyldne 1980-tallet på noen som helst måte.

Konklusjon
Dette blir aldri mer enn bare helt greit å se på. Og når den kanskje eneste kule scenen i filmen er når hovedpersonen slåss i et trangt bankboksavlukke med fiender fra begge sider, sier det seg selv at dette alene ikke er godt nok. Det gjør at denne filmen såvidt fungerer som metadon for mangel på 'ekte' Transporter-filmer. Og selv om jeg liker Transporter-filmene ganske godt, var dette den helt klart dårligste til nå. Derfor kan jeg ikke kaste høyere terningkast enn en toer på terningen for en film som ikke var stort å skryte av sammenlignet med det beste av det som lages for tiden og tidligere på actionfronten.