Vi følger Balian (Orlando Bloom). Han er en fransk smed som nylig har mistet sin kone. Samtidig kommer Lord Godfrey av Ibelin (Liam Neeson) tilbake fra korstogene i Jerusalem. Han finner sin sønn som viser seg å være Balian, og forsøker å overbevise ham om å bli med på korstogene. Når Balian ankommer Jerusalem blir han tatt imot av både kongen og sin fars menn. Der forelsker prinsessen Sibylla seg i ham. Etterhvert befinner han seg i krigens kjerne og blir en viktig brikke i forsvaret av Jerusalem imot den muslimske krigsherren Saladins hær...

Jeg husker jeg så Kingdom of Heaven på kino og mitt inntrykk av filmen den gangen var at den var ganske okei. Det vil si at jeg gav den et terningkast fire. Men inntrykket etter å ha sett Director’s cut var at filmen hadde vokst mange hakk. Jeg elsket rollefigurene og hvordan de utvikler seg gjennom filmen. Kinoversjonen var mye enklere i sin historie og form. Director’s cut er mye mer nyansert og gir oss nødvendig kjøtt på beinet som forklarer hvorfor ting er så de er. Alt det jeg kritiserte med kinoversjonen er en saga blått i Director’s cut.

Det er veldig mange vakre scener i filmen. Regissør Ridley Scott viser at han ofte mestrer estetikken i sine filmer til det fulle. Der er han blant de beste i bransjen. Scott viser at han mener alvor med sin Director’s cut. Kampscenene er meget tøft gjennomført. Vi får både et blikk nede fra soldatenes kaotiske vinkel og fra luften som viser hvor massivt slaget egentlig er. Fotoet er også nydelig i alle dramascenene også, og på blu-ray tar filmen seg sykt bra ut.

Ridley Scott lager med dette en litt annen film enn Gladiator. I Kingdom of heaven er ikke like heltete og mye mer menneskelig. Reint underholdnigsmessig skårer Gladiatoren bedre, men i mine øyne er ikke Director’s Cut av Kingdom of heaven ikke så langt bak.Og selv om ikke alt er langt i fra historisk korrekt, skårer Kingdom of heaven mye bedre på realisme enn Gladiatoren.

Mange av de ekstra scenene gir oss små scenene beskriver rollefigurene og hvem de er mye bedre enn i kinoversjonen. Når jeg så Director’s cut følte jeg at jeg skjønte mer av helheten i verket. Jeg merker at valgene til regissøren skinner igjennom, og alt er mye bedre fortalt enn i den istykkerklippede kinoversjonen. Det gjør at vi identifiserer oss med flere av rollefigurene og forstår deres valg i tråd med hvilke karakterer de er.

Jeg liker hvordan filmen fremstiller både kristne og muslimer som mennesker og ikke som gode og onde. Vi får se at ikke alle er like troende, men at det viktige er hvilken figur du gjør under krigen, snarere enn om du religiøs. De religiøse kjemper for hellig land, de andre er med i kampen fordi de ønsker action eller å hjelpe folket.

Lyden og musikken i filmen er utsøkt laget. Musikken er svært stemningsskapende og direkte vakker i sin utførelse. Den passer også perfekt sammen med filmens bilder og blir med det en sann nytelse å overbære. Lyden er med andre ord også høyde med den eminente bildekvaliteten og fremstår som svært gjennomført fet igjennom hele filmen.

Skuespillet er også temmelig bra, bortsett fra hovedrolleinnehaver Orlando Bloom som bare fungerer som et pent ansikt å hvile øynene på. Men når birollene bakker ham opp så til de grader, fungerer filmen likevel. Her får vi stjerneskuespillere i fleng som Jeremy Irons, Liam Neeson, Edward Norton og Michael Sheen.

Konklusjon
Det er rart at det å legge til rundt 50 minutter skal ha så mye å si for en film, men i min bok er det snakk om to vidt forskjellige filminntrykk fra kinoversjonen til regissørens egen versjon. Jeg var farlig nær å gi denne versjonen av filmen full pott, men filmen fremstår som svært gjennomarbeidet i dette gjennomsynet. Dette er garantert ikke siste gang jeg ser denne filmen som faktisk også har mye dybde i materialet. Hvis du ikke har sett Kingdom of Heaven eller bare har sett kinoversjonen så anbefaler jeg varmt Director’s cut som til de grader leverer varene.