Det er fremdeles Halloween i det vi entrer denne andre filmen som fortsetter akkurat der den første sluttet. Vi ser at doktor Sam Loomis kommer inn å redder Laurie med å sette seks kuler i kroppen på Michael Myers så han faller utfor balkongen og ned på plenen. Da Loomis kikker ned på plenen etter noen sekunder er kroppen borte. De skjønner da raskt at drapsmaskinen fremdeles lever og ferdes rundt om i den lille byen. Det starter en stor jakt på Michael Myers rundt om i nabolaget til Laurie. Imens blir Laurie innlagt på det lokale sykehuset i byen, men det går ikke lang stund før drapsmannen får ferten av henne og dukker opp på sykehuset til alles store mareritt...

Filmen begynner med slutten fra første film. Det er noe forøvrig veldig mange slasherfilmoppfølgere pleier å bruke for å kjapt sette seeren inn i plottet. Og siden slutten på første film var litt åpen var det jo nesten bare nødt til å komme en oppfølger. Digger også at oppfølgeren henger så godt sammen med den første filmen at det alltid frister å se begge filmene etterhverandre på Halloween, slik jeg gjorde. Vi merker også at denne oppfølgeren egentlig var ment som en avslutning på filmserien, men likevel kom det flere oppfølgere utover 1980-tallet, 1990-tallet, og også en på 2000-tallet, i tillegg til reboot-filmene av Rob Zombie.

Den første filmen er svært klassisk i alt den foretar seg, men mangler kanskje litt av råheten som denne oppfølgeren tilfører. Det blir mer nakenhet enn i første film og definitivt mer synlig blod som flyter. Vi får flere drapsscener og mange av dem er ganske brutale av den typen som ikke alle liker å oppleve. Alt er også mye mørkere og dystrere på en slik måte som mange synes er skummelt, og som skrekkfilmfansen trykker til sitt bryst. Det er heller ikke å forakte at siden monsteret er ‘kommet ut av skapet’ i første film, så får vi se veldig mye mer til Michael Myers i oppfølgeren.

Men til tross for at dette er en mye mer hardcore skrekkfilm enn den første, så er det ikke helt den samme kvaliteten på historiefortellingen. Filmen begynner mye svakere enn den første filmen, men bygger seg heldigvis opp mot en meget intens sluttdel. De grove drapsscenene og kampen mot overmakten i form av Michael Myers er det som gjør denne filmen severdig. Den oppleves som en real skrekkfilm med mye intens grøss til tider, og er bokstavelig talt mye mer voldsom i det filmen viser enn den første. Dette er med andre ord et trygt valg om du er fan av de typiske skrekkfilmene fra det gyldne 1980-tallet.

Filmen er regissert Rick Rosenthal som tok over stafettpinnen fra John Carpenter. Og selv om oppfølgeren ikke når helt opp til den første filmen i min bok, blir det klart at dette er en ganske vellykket oppfølger. Det er noe rusk i maskineriet underveis og jeg skulle til tider ønske at filmen kunne hatt et bedre manus i bunn, men skrekkfilmscenene sitter og det er jo det viktigste. Også fotoet er bra utført av Dean Cundey som også var ombord på crewet for første film. Musikken var noe av det kuleste med den første filmen og passet perfekt inn i verket. Denne gangen får vi John Carpenters thememusikk fra første film i oppgradert versjon. Den er skapt av Alan Howarth som har laget et mer avansert versjon med større grad av elektriske instrumenter. I mine ører ble ikke dette like kult som i originalen, som har noe av den feteste thememusikken for en skrekkfilm i filmhistorien. Skuespillet er også passe greit, med Donald Pleasence som den som gir mest av seg selv som skuespiller iløpet av filmen. Jamie Lee Curtis har også mindre skjermtid enn i første film, men spiller en okei rolle.

Hoveddelen av filmens handling foregår på sykehuset. Før filmen kommer dit skjer det fint lite av interesse. Igjennom denne andre filmen får vi oppleve den mystiske Michael Myers, men uten mer forklaring til ting enn det vi ser ut i fra handlingen i filmen. Vi får et bilde av en overnaturlig mann som tåler nærmest alt og fungerer med dette som en skremmende skikkelse som du aldri vil møte uansett sted eller tid på døgnet. Sykehuset er også et perfekt sted å bruke som lekeplass for Michael Myers. Vi merker at det blir mindre og mindre levende personell på sykehuset som både kan avsløre Myers og samtidig hjelpe hovedpersonen. Og som vanlig beveger morderen seg i rolig gangfart som en Zombie og tar bare igjen sine offer når de ikke vet at han er der eller at de kommer opp i et hjørne.

Konklusjon
Jeg har sett filmen en gang før og da husker jeg at jeg likte denne ganske godt. Merket at jeg også må ha sett filmen på 1990-tallet en gang, men husket fint lite av den fra da annet enn at den tok plass på et sykehus. Inntrykket er noe ned fra den udødelige første filmen. Men etter min bedømming holder filmen til en grei firer på terningen(Omtrent 7 på den ‘10-er’-skalaen). Jeg kan også legge til at dette er den beste oppfølgerfilmen i serien, inkludert forsøket på rebooter til nå. Som slasherfilm er også filmen temmelig god. Vi får mange og varierte drap med flere forskjellige våpen. Det er jo noe som slasherfilmfans setter pris på å få servert. Derfor får denne filmen mer enn godkjent og en ekstra anbefaling om du liker sjangeren.