John er en ensom sjel som har brukt hele syv år på å komme over skilsmissen med ekskona Jamie, som gikk i fra ham. Jamie mener at en lystig fest vil muntre ham opp, og det viser seg å være riktig, for på festen treffer han den snille middelaldrende damen Molly. De to finner raskt tonen og blir et par. Men alt er ikke bare enkelt når Molly også har sin 22 år gamle sønn boende hos seg. Han er musiker, men sjelden utenfor hjemmet og har også slitt med panikkangst. Det blir litt av en utfordring med det nye paret for både John, Molly og Cyrus som alle befinner seg i en uvant situasjon...

Filmen begynner som et rart drama med en sutrete rollefigur som bare synes synd på seg selv. Jeg liker at filmen har et godt drama i bunn for handlingen. Dette er med andre ord ikke bare en dum komedie, men heller en film som sier noe om det å møte kjærligheten, litt om ensomhet og depresjon, og å vise sitt sanne jeg. Jeg må si at jeg hadde mine tvil om jeg ville like filmen på forhånd, men dette overrasket veldig i positiv forstand. Filmen er akkurat passe herlig skrudd til komisk sett og gir oss situasjonskomedie i små passe øyeblikk og på et mer troverdig plan.

John C. Reilly spiller veldig stødig i hovedrollen og gir mye av seg selv underveis. Han får rollefiguren John til å bli en jeg bryr meg om og kan identifisere meg med. Det samme kan sies om Marisa Tomei som spiller en utrolig følsom middelaldrende dame som har en voldsom omsorg for sin sønn Cyrus. Catherine Keener spiller overbevisende som Johns snille ekskone og beste venn. Og sist men ikke minst finner vi Jonah Hill som den manipulerende Cyrus. Hill viser nok en gang at han kan spille mer seriøse roller med naturlig innlevelse og god sjarme når det kreves.

Filmen beveger glir sakte men sikkert fremover. Underveis blir vi litt og litt kjent med rollefigurene. Særlig tar det litt tid før vi kommer skikkelig under huden på tittelrollen Cyrus, som er litt av en uvanlig type. Jeg skal ikke avsløre mer enn dette om Cyrus, fordi det da vil ødelegge hele moroa. I mine øyne er dette en veldig gjennomarbeidet enkel film med god og interessant historie og veldig stødige rollefigurer som gjør filmen verdt å se. Filmskaperne Jay Duplass og Mark Duplass viser at med andre ord at de kan lage god film og står også bak det vellykkede manuset i bunn som danner grunnlaget for at skuespillerne skal ha noe å jobbe med. Det er en veldig festivalfilmstemning over filmen, og det er positivt ment, siden jeg ofte liker slike filmer.

Konklusjon
Alt i alt er dette en film jeg tror mange som liker gode dramaer vil like godt. Dette er også en jokerfilm for deg som liker romantiske filmer. Filmen er godt laget og er en film som jeg kjenner appellerer til kritikeren i meg. Jeg synes dette var en veldig fin, varm, naturlig og morsom film. Den er dog veldig spesiell og ikke så typisk for segmentet romantisk komedie, men fungerer ypperlig om du liker litt mer seige karakterdramaer der skuespillerne gjør mesteparten av jobben. Men når karakteren skal settes er jeg veldig i tvil, det fordi filmen ligger å slurer mellom fire og fem på min terning. Men jeg modererer meg noe å gir filmen en firer på terningen, for en film du bør prøve deg på om du liker å se fine filmer gjort på relativt små budsjetter.

[ I skrivende stund kan filmen sees på Netflix ]