Johnny Utah er helt fersk i FBI-gamet som agent og blir partner med en gammel ringrev i bransjen i agent Angelo Pappas. Pappas arbeider med en svært intrikat sak med svært få spor å gå etter. Saken omhandler en ranerbande som har 27 suksessfull bankran på samvittigheten. De bruker masker av tidligere presidenter for å gjøre seg ugjenkjenbar. Det er omtrent ingen spor å gå etter, men Pappas har en teori om at dette kan dreie seg om surfere som raner banker for å finansiere sine kule livsstil på stranden med store bølger, surfebrett og mye fest og moro. Dette kan også stemme ut i fra når ranene skjer hvert år i takt med surfesesongen.

Johnny og Pappas sonderer surfeterrenget og blir enige om at Johnny skal gå under cover som surfer. Det er bare det at han må lære seg å mestre brettet først, og det får han hjelp av den flotte unge surferdamen Tyler til. Etter dette kommer han litt etter litt inn i surfemiljøet på stranden som har det beste surfemiljøet. Der møter Johnny på Bodhi, som er en markante skikkelse i surfemiljøet. Bodhi tar Johnny under vingene sine og og lar Johnny bli en del av miljøet. Nå gjenstår det bare å se om fiskelykken hos surferne leder til bankranere på kroken...

Jeg husker tilbake med gode minner fra første gang jeg så Point Break i tenårene. Nå var det tid for et nytt gjensyn og en ny vurdering av filmen jeg ikke har sett igjen siden. Filmen åpner med store krusene bølger som slår inn over stranden. I neste bilde ser vi en mannlig surfer som innbitt og lekent trakterer de store bølgene med surfebrettet sitt. Et annet sted holder en ung FBI-agent en skyteprøve med løpende blinker og treffer på imponerende 100 prosent av skuddene.

Noen minutter inn i filmen får vi se noen maskerte menn med presidentmasker rane en bank. Vi får ikke vite hvem som er under maskene. De kaller seg for ‘Ekspresidentene’. De har ranet 27 banker på 3 år og har den samme oppskriften. De bruker også liten tid i banken, ranerne er i banken under 90 sekunder hver gang og raner kun kassene og hopper glatt over hvelvene.

Filmen fenger interessen min fra første stund. Dette er en rå actionfilm som satte standarden for hva gode actionfilmer kunne romme. Rollene i filmen er også velykket plukket ut. Patrick Swayze spiller den ville surferen Bodhi som drar rundt å leiter etter den perfekte bølgen. Han blir venner med John Utah i Keanu Reeves skikkelse. Reeves og Swayze utgjør et bra team i filmen med den noe eldre Angelo Pappas i Gary Buseys skikkelse på slep. Sjefen til John Utah og Angelo Pappas er av den skrikende typen som ikke liker nye metoder som undercover og lignende.

Filmen er bra frisk med kule elementer som surfing, slåssing, biljakt, våpen, fallskjermhopping og bankran. Point Break var en utrolig kul film da den kom, og jeg synes den fremdeles holder høyt nivå. Alt blir mer og mer intens utover i filmen. Dette tar nye farlige veier når hovedpersonen skjønner at surferene han har blitt venner med er ranerne og når de skjønner at han er fra FBI. Vi får en gjeng som gjør bankran til en lek. De gjør det for å lage et samfunnspoeng og ikke for pengenes del. Alt går som smurt helt til John blander seg inn i deres lek som raskt blir mer alvorlig.

Alt begynner rett på, men det tar litt tid før ting tar virkelig av. Det blir relativt mye action i filmen etterhvert. Det blir også noen fete oppgjør som gir oss flere store scener med rå våpenaction. Det blir også tid til noe biljaktaction. Fallskjermhoppingscenene ser utrolig kule ut i vill natur. Det samme gjelder de mange surfescenene som også er kule som få. Det mangler med andre ord ikke på actionglede i denne filmen, og heldigvis er har filmskaperne klart å holde seg på en mer troverdig tone og det gjør at dette ikke blir det vanlige actionmølet som ser kult ut på film, men som pleier å ta for mye av inn i det usannsynlige terrenget.

Hele filmen har en perfekt oppbygning. Jeg må si jeg er imponert over hva regissør, Kathryn Bigelow, har klart å få til med denne filmen. Hun viser seg som en regissør som tar oppgaven med å skape både god action og stor spenning på samme tid. Dette kan minne litt om Michael Manns actionthriller ‘Heat’ til tider. Filmene er også veldig forskjellige, men har en del elementer som kan minne om hverandre. ‘Heat’ er en bedre film, men ‘Point Break’ er litt kulere. Det er en hårfin balanse i filmens historie mellom politi og røver. Hovedpersonen forsøker å holde seg på den rette siden av loven, men det er mange elementer å ta hensyn til, og jo mer han vikles inn i undercoverspillet, jo vanskeligere blir det å gjøre det ‘rette’.

Konklusjon
Jeg var virkelig imponert over ‘Point Break’. Jeg hadde husket den som kul, men hadde ikke trodd at den ville tåle tidens tann så bra som dette. Dette var en actionthriller jeg virkelig falt for. Den gav meg alt jeg hadde håpet på pluss mer. Filmen er som skapt for de som vokste opp på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. I mine øyne er denne filmen litt glemt og undervurdert. Den fortjener virkelig å bli vist frem, og ikke bare i form av en halvdårlig nyinnspilling. Point Break er en relativt barsk actionfilm med mye stilig filming. Det er også et utrolig bra driv i filmen. Med andre ord er dette absolutt en av de bedre actionfilmene som er laget 1990-tallet etter min bedømming.