---

Ingress:

Filmen åpner poetisk med at en katt leker med livet til en mus. Til slutt er er det katten som trekker det lengste strået. Dette skal vise seg å være et bilde på det vi skal møte senere i filmen. Alt begynner med at Tonny sitter i fengsel. Han har bare en dag igjen av oppholdet sitt. Denne gangen skal han gjøre alt for at han ikke skal havne i kasjotten igjen. Han har til og med blitt lovet jobb. Tonny er mer positiv og klar for et ‘skikkelig’ liv som folk flest.

Anmeldelse:

Jens Bjørneboe står bak boken ‘Den onde hyrde’ som filmen er basert på. Bjørneboe satt selv i fengsel for en promillekjøringsdom og sverget hevn over det brutale som møtte ham bak murene. Resultatet ble til slutt til boken ‘Den onde hyrde’ som er basert på virkelige hendelser. Regissør, Nils R. Müller, trykte Bjørneboe-boken til sitt bryst og skapte den samfunnskritiske filmen Tonny, som står i sterk kontrast til de lettere filmene som Müller stor bak til da.

Tonny er en livlig fyr som er god på bunn. Han har en dårlig ballast med seg fra barndommen. Han vokste nemlig opp på guttehjem etter en mor som ikke kunne ta seg av ham. Der fikk han en tøff oppvekst med mye pryl og lite mat. Den slemme bestyreren som guttene kaller Padda, meler kun sin egen kake og er ikke særlig snill med guttene. Men Tonny har et lyspunkt i livet og det er den ville og vakre jenta Kari. Hun spilles av Liv Ullmann og er Tonnys kjæreste.

Hovedpersonen, Tonny, liker ikke seg innenfor murene. Vi får se at fengselslivet kan tære på psyken. En av Tonnys cellekamerater er psykisk syk og etter noe tid spendt fast på det fengselet kaller lemmen, ender han opp med å ta sitt eget liv. Gjennom de forskjellige rollefigurene får vi belyst, et fremdeles, brennaktuelt tema. Nemlig hvordan vi skal få kriminelle til å bryte med sine ‘uvaner’ og få dem inn i samfunnet igjen. Vi får også se at noen fanger får prestasjonsangst når de slipper ut. Den svarte katten er der hele veien som et stilig bilde og virkemiddel i fortellingen.

Vi får se den harde siden av det å sitte inne, eller å være fanget i et system som det er vanskelig å komme ut av. Det er problematiske ting man opplever i denne filmen. Fangene soner for forskjellige ting, blant annet pedofili med unggutter. Vi får belyst hvorfor det er vanskelig å rehabilitere folk som havner på skråplanet. Det er ofte ikke så mye som skal til. Et par ‘feile’ valg eller ‘dårlige’ venner kan avgjøre skjebnen din. Når du har det som dritt er det ikke så lett å oppføre seg som blomster. Man skal ha et sted å bo og penger til mat på bordet, og det er vanskelig å oppnå uten fast arbeid.

Jeg har sett denne filmen en gang før, men det er lenge siden og husker fint lite fra den. For meg var denne filmen som en liten skattekiste. Vi får mye kreativ filmskaping gjennom filmen og mye av det fungerer helt etter intensjonen. Denne filmen er rimelig godt laget med en masse kreativ filmkjærlighet. Kameraføring og klipping og montasje er veldig gjennomarbeidet. Filmen føles gjennomarbeidet og er godt variert i hvordan historien blir formidlet. Skuespillet er solid i de fleste roller. Per Christensen spiller utmerket i hovedrollen. Men i for min del er det Wenche Foss som stjeler mesteparten av showet. Hun spiller en spesiell rolle som Tonnys prostituerte mor.

Vi får en rekke flotte scener som blant annet den første munnspillscenen der hovedpersonen møter en annen kjenning med munnspill under en bro nede ved elva. Allerede der begynner vi å skjønne at ting begynner å jobbe mot Tonny. Han får jobb når han kommer ut av fengsel, men blir sendt ut i kulden igjen fordi han ikke har lært å regne på guttehjemmet. Og når også kjæresten har sluttet å skrive til ham i fengselet av en grunn er det ikke mye Tonny har igjen når ingen vil ham noe godt.

Konklusjon
Filmen bygger seg opp og blir mer og mer spennende. Det er jo åpnebart hvor det bærer hen, siden det ikke ser særlig lyst ut for Tonny, men akkurat hvor filmen stopper er vanskelig å si. Sluttscenen er virkelig dramatisk og fungerer knirkefritt som spenningscene. Der blir det virkelig action av beste merke for sin tid. Jeg hadde ingen forventninger på forhånd og ble ganske trollbundet av denne norske filmen som åpnebart er litt glemt og med åpenbare kunstneriske filmkvaliteter. Fotoet er også stødig levert av Hans Nord.