A/S Varemagasinet skal holde sin årlige høstmesse. Firmaets avdelingssjef Ålberg og reklamesjef Hagen konkurrerer i den anledning om den beste ide til programmet, som skal belønnes med 5000 kroner. Ålberg, som er helt tom for ideer, stjeler noen tegninger fra Hagen og leverer dem til tusenkunstneren Hansen for videre bearbeidelse. Ved en tilfeldighet får to arbeidsledige barbersvenner, Bernt og Nils, jobben med å transportere forskjellige ting ut til Hansens villa. Imidlertid har Hagen fått greie på at Ålberg har stjålet tegningene fra ham, og nå allierer han seg med Bernt og Nils og bestemmer seg for å legge guttene inn i programmet til høstmessen, istedet for to verdensberømte artister som ikke kan komme. Og slik begynner forviklingene som det ikke er til å tro...

Filmen settes i gang med at et leiende par ankommer A/S Varemagasinet. De kysser på vei inn på kontoret. Hun får et brev fra en som trenger penger. Ellers går praten fra herrene mer om høstmessen som må bli en suksess, koste hva det koste vil. Dette er et slikt eldre firma som det går så bra for at man nesten har råd til alt hva det skal være. I mens jobber to udugelige barberer seg arbeidsløs. De forsøker å nyte friheten så lenge de kan, men snart blir de involvert i et nytt oppdrag.

Her finner man en rekke andre rare personer. Avdelingssjef Ålberg er svært smålig og vil forsøke å grafse til seg alt han kommer over. Han står ikke av veien for selv å stjele andres ideer slik at han kan ta æren for arbeidet. Og så treffer man også Bernt og Nils som er filmens stjerner. De er noen svært enkle sjeler som ikke er mye å skrive hjem om. De flakser seg gjennom filmen på klønete vis og roter seg bort i rekke forsøk på humoristiske situasjoner.

Dette er oppfølgeren til ‘Den forsvundne pølsemaker’ fra 1941. Også denne gangen er det Toralf Sandø som står for regien. Det skal litt til å følge opp en så artig klassiker som det ‘Den forsvundne pølsemaker’ er. Men der den første filmen både sjarmerte oss og serverte god humor på klassisk forviklingsvis, er denne oppfølgeren mye mer tafatt. Dessverre er selve plotet alt for lite og bærer litt preg av å være smidd over en alt for lav sko. Dette er nesten som en morsom sportsfilm å regne. Vi blir med i kampen om hvem som stikker av med premien. De to store konkurrentene forsøker å gjøre hverandre diverse stikk på veien mot det store målet. Her blir det for mye selvsagtheter og man lurer aldri helt på hvordan det hele vil gå. Alt er veldig gitt og det er litt for kjedelig og lite med en høstmesse som selve målet for filmen.

Humoren er svært enkel som at Leif Juster spiller piano og underholder med lystig sang i trafikken. Forviklingene er for enkle og det blir for mye slapstick. Det er ikke morsomt at Juster får en kasse på foten eller får et piano over seg. Slik humor som dette finner man nesten bare på tegnefilm nå til dags og knapt nok der. Replikkene er alt for dumme av den typen der en er uheldig og kommer borti i en trestokk imens man bærer et piano og da smeller det fra den andre bærende parten ‘Ikke sitt der å lat deg og vær med å bære’. Man forsøker også å legge inn innslag som kunne vært med i ‘Americas funniest homevideos’ som at en hund går over noen pianotangenter. Juster forsøker seg også flere ganger med ‘Kanskje du er rakkatutt?’, uten at man ler av det heller. Disen og Juster er et fint par, men her ble de ikke så morsom.

Konklusjon: Filmen henger knapt sammen. Dette er bare en hel del tynne spøker satt etter hverandre. Effektene er enkle som at man ser at det kjøres en film i bakgrunnen mens man kjører og spiller piano på lasteplanet. Alt virker nesten litt hjelpeløst. Leif Juster redder dog noe av inntrykket, selv om han også ikke er på topp i dette sprøytet. Manuset er svært amatørmessig lagt opp. Nesten som om dette skulle være en skolerevy. Man ler ikke av det som foregår her. Til det er dette alt for platt. Med andre ord er dette langt fra den kvaliteten man følte man fikk i ‘Den forsvundne pølsemaker’. Det skal mer enn bare noen halvdøve sanger for å underholde nå til dags. Selv slutten er meget søkt og elendig funnet på. Det var litt vanskelig å skulle sette karakter på dette. For min del ligger dette litt å vipper mellom en sterk toer og svak treer på terningen. Det er vel ikke mer å forvente av en film som blir laget under den tyske okkupasjonsmaktens jernhånd.