Filmen begynner med at en mislykket ung musiker, ved navn Jon, febrilsk forsøker å skrive tekster og melodier til ting som skjer ham i hverdagen. Alt starter med noen scener der han forsøker å synge helt naive og kontkrete tekster om det som skjer ham i håp om å en gang komme opp med en genial sang som han kan slå igjennom med. Men en dag skjer det noe som snur hans tilværelse totalt på hodet. Han er på stranden i det en musiker forsøker å ta selvmord i bølgene. På stranden står resten av bandet og synes synd på ham. Bandet trenger da en ny keyboard-spiller og Jon får jobben siden bandet ser på keyboardisten som lavest på rangstigen i deres band og musikk. Det blir en affære han sent vil glemme.

Dette var en utrolig snål og herlig ‘fucked up’ film. Den tar deg med på en reise du aldri helt vet hvor vil ende. Filmen er utrolig sær og har en herlig humor. Mye av humoren sentreres rundt dette utrolig eksentriske popbandet som tar mål av seg for å lage den mest ambisiøse platen som noensinne er laget. Deres frontfigur heter Frank og er litt av en type. Han går nemlig med et digert pappmasjehode og viser aldri fjeset sitt til de andre i bandet. Dette gjør at han blir en ekstra mystisk rollefigur som de andre ikke vet hvor de har hen og som vi blir kjent med gjennom filmen.

Musikken i filmen er artig skrudd sammen som en rar slags parodi på et band alla Radiohead, bare ikke så kommersielt vellykket. Synes scener og musikk er herlig skrudd sammen for å ta miljøet virkelig på kornet. Det blir også veldig mye eksperimentering med diverse lyder i musikken og lederen Frank gir seg ikke før alt skal være 100 prosent riktig. Han får også de andre til å levere musikkopplevelser som gjør at de flytter grenser for hva de kan prestere. Han vil at de skal virkelig leve seg inn i musikken og fremstår som litt av et musikkgeni foran de andre i gruppen. Men det viser seg at også Frank har sine mørkere sider og det er mysteriet rundt Frank som gjør denne filmen virkelig verdt å se. Det er forholdet mellom Frank og Jon som er det interessante å følge gjennom filmen, da de ikke er helt på samme planet alltid.

Domhnall Gleeson spiller hovedrollen som musikeren Jon, som etterhvert finner ut at han har tatt vann over hodet med å forsøke å bli en del av gjengen i popbandet som lever sitt helt eget liv. Gleeson passer godt inn som den mer gjennomsnittlige musikeren. I tittelrollen finner vi Michael Fassbender som mannen med det store pappmasjehodet. Det må være en utrolig rar rolle for ham å ha, men han gjør en veldig god figur og skaper en troverdig atmosfære rundt rollefiguren, Frank. Det blir også en del spørsmål rundt hvordan Frank lever når han aldri tar av hodet sitt som: Hvordan spiser han? Hvordan greier han å pusse tennene? Og hvordan han vasker seg? Vi finner også Maggie Gyllenhaal i en av de større rollene som Franks skremmende høyre hånd Clara.

Konklusjon
I mine øyne var dette en film jeg likte utrolig godt. Den er jo litt treg, men likevel synes jeg den flyter ganske godt uten å gjenta seg selv. Det som begynner som herlig hipsterhumor utvikler seg til en virkelig tragikomisk og engasjerende film. Jeg er dog litt bekymret for filmen rundt halvveis at den skal gå seg bort i å vippe over til det for ironiske og ikke fult så troverdige, men filmen lander heldigvis støtt. Digger også mulsikken i filmen som faktisk er veldig solid. Skuespillet er bra over hele linjen og dette er en veldig god film som ikke vil treffe det brede publikumet men som nok vil gjøre det bra å treffe en nerve på diverse filmfestivaler verden over. Digger også at ‘Frank’ føyer seg inn over de beste filmene om fiktive band på film. Kanskje ikke like legendarisk som Spinal Tap, men ikke langt unna. Filmen føles i alle fall kunstnerisk vellykket skrudd sammen av den irske regissøren Lenny Abrahamson. Lenny tar med denne filmen steget opp i Hollywood med de store gutta, noe han også fastslo med sitt neste filmprosjekt i det kritikerroste suksessdramaet Room fra 2015.