---

Ingress:

For 20 000 år siden begynte istiden på jorden. Det gjør at alle dyrene flytter sørover. Men dovendyret, Sid, har forsovet seg. Ved en tilfeldighet treffer han på mammuten Manny og sabeltanntigeren Diego. Sammen legger de ut på et oppdrag om å levere tilbake en baby til menneskeflokken. Det er et oppdrag som krever sitt dyr...

Anmeldelse:

Filmen ser utrolig bra ut for å være laget så langt tilbake i dataanimasjonshistorien som i 2002. På denne tiden var det Pixar som regjerte på tronen og den eneste utfordreren til dem var ‘Skrek’ som kom året før ‘Istid’. ‘Istid’ mestrer alt den forsøker seg på animasjonsmessig og var den første dataanimasjonsfilmen til Twentieth Century Fox Animation. Filmen ser svært bra ut, selv på stort lerret og på Blu-ray-versjonen. Vannet er det som ser aller kulest ut. Det er både klart, gjennomsiktig og troverdig animert. I tillegg mestrer filmen animasjonen og utseende til rollefigurene på usedvanlig lekkert vis.

Istid er en svært underholdende liten dataanimasjonsfilm. Den er laget litt i samme ånden som de gode gamle Disneyfilmene. Det vil si at filmen er fylt med kule scener og gode små artige spøker som det er lett å le av, på samme måten som vi blant annet finner i ‘Snehvit og de syv Dvergene’. Rollefigurene er svært gjennomarbeidet med hver sin egen personlighet som er mesterlig skrudd sammen for å skape god komedie. Filmen er både morsomt rent karakterdrevet, og er en god situasjonskomedie, i tillegg til en okei historie rundt filmen. Også pluss for at vi som seer vet mer om det som skjer underveis, enn rollefigurene vi følger.

Rollefigurene er genialt laget. Hver og en av dem gjør dette moderne animasjonseventyret riktig så morsomt. Først treffer vi den nervøse ekornrotten Scrat som gjennom hele filmen jakter på en nøtt. Han sier ikke et eneste ord i filmen, men uttrykker alt med lyder og kroppsspråk på en ypperlig måte. Denne lille geniale rollefiguren driver filmen fremover og i små korte episke øyeblikk treffer vi på Scrat gjennom filmen.

Det irriterende og mindre smarte dovendyret, Sid, er også litt av en lattervekkende skapning. Han ser motbydelig morsom ut og er svært innpåsliten. Han alene er verdt å se denne filmen alene for, og da særlig Dagfinn Lyngbøs tolkning av Sid som er kostelig. Også den spydige Mammuten Manny som skjuler et edelt hjerte er også en vinner. Og deretter får vi den sleipe sabeltanntigeren Diego som i utgangspunktet har en helt annen agenda med oppdraget enn de to andre.

Handlingen er litt enkel, men velfungerende i filmen. Og jeg tenker ikke nevneverdig gjennom den enkle rammehistorien fordi filmen er så sabla godt fortalt med en masser av morsomheter, poenger og actionpregede scener hele veien. Det gjør at denne første filmen fremdeles føles som den har mest å fare med, også i konkurranse med alle de mange oppfølgerne. Og selv om mange av oppfølgerne også er litt moro, er det noe helt eget med denne første filmen som viser at den fremdeles er like underholdende den dag i dag, også sammenlignet med det beste fra dagens dataanimasjonsfilmer.

Konklusjon
Jeg elsker ‘Istid’, som er en film jeg kan se gang på gang uten å gå lei. Den har alt jeg ser etter i en god animasjonskomedie. Det vil si: slapstick, humoristiske kommentarer, flott animasjon, sjarmfulle rollefigurer og også en del familievarme med på kjøpet. Med andre ord er dette en perfekt film i de fleste anledninger, kanskje med unntak av begravelser og andre tilstelninger der man ikke føler for å le. Et kult element med filmen er at den er både tilpasset barna og de voksne på samme tid. Barna ser mer på de åpenbare morsomhetene og all slapsticken, imens vi voksne koser oss mer med alle de ironien og den spydige humoren som ofte går ut over Sid, og samtidig føler jeg ikke humroen blir for mørk, og alle får mer som de fortjener.

Det er verre når jeg skal rulle terning for filmen, for min del føler jeg at man kan argumentere for både en sterk femmer og en svak sekser på terningen, men siden dette er en av de beste ikke-Pixar-produksjonene i Hollywood-segmentet av animasjon, føler jeg at sekseren er innenfor. Dette er jo nærmest som en klassiker å regne allerede.