Alt begynner med at Dylan er hos legen og får påvist at han har chlamydia. Han får beskjed om å gi beskjed til alle sine partnere om sykdommen. Han begynner å ringe rundt og samtidig får vi se hvordan Dylan møtte sine damebekjentskaper...

Dylan bor sammen med sine venner Luke og Evie. Evie er vennen til Dylan og hun er forelsket i ham, men Dylan ser på henne kun som en venn. Hun forsøker å fortelle ham at hun liker ham mer enn en venn, men får aldri sjansen til å si det fjes til fjes. Luke er en pikenes Jens og flørter med alt og alle som er over 16 og under 25 av det kvinnelige kjønn.

Synes første episode var såpass kul at jeg fortsatte å se serien. Første sesong er heller ikke så lang. Humoren er lett og ledig og veldig britisk. Serien blir også presentert som en Netflix-serie og kom for noen måneder siden på norsk Netflix, men kom først ut i Storbritannia i 2014 og ble sendt på BBC. Jeg liker godt denne serien som er svært lett å like. Den er enkel men vellaget og har episoder på rundt 20 minutter. Humoren er litt mer naturlig og heldigvis ikke over i det krampaktige, som ofte krever mer av serien, for at man fremdeles skal engasjeres i rollefigurene.

Serien går litt frem og tilbake i tid. Underveis får vi bygget opp relasjoner mellom rollefigurer. Dialogen er bra morsom og det samme er situasjonene rollefigurene kommer opp i. Serien er litt småflau til tider, særlig når gutta prøver for åpenbart prøver å ligge rundt. Dylan er dog ikke helt sånn, han er mer av den romantiske typen. Han er bare ute etter å få seg fast følge. Særlig blir jeg spesielt flau over Luke som er litt av en player. Han famler rundt og forsøker alltid å si det jenta vil høre til dem. Han er god til å komme i sengs med damene, men han liker ikke kjærester.

Jeg synes serien tar mange kjærlighetscenarioer på kornet. Mye av det blir beskrevet gjennom de forskjellige rollefigurene som har forskjellig mål når det gjelder å forføre det andre kjønn. Vi ser at det ikke er lett å være rundbrenner heller. Det er heller ikke lett å være i andre enden av skalaen heller som Dylan som ønsker seg et livslangt seriøst forhold, men finner aldri en som er ute etter å knytte seg til ham. Og når han får sjansen så klarer han å rote det til. Han er kanskje også litt for ærlig og klossete. Men alt i alt kjenner jeg meg litt igjen mye i Dylan.

Den første sesongen håndterer handlingen ganske greit, selv om serien aldri finner opp kruttet på nytt. Jeg har sett dette mange ganger fra før av bare med litt annerledes vri, men likevel fungerer denne serien overbevisende nok til å få deg gjennom denne første sesongen uten å klage. Jeg liker måten vi blir kjent med rollefigurene. Det er akkurat som om jeg blir en del av vennegjengen til Dylan, Luke og Evie.

Konklusjon
Denne første sesongen gikk raskt unna. Synes serien minnet om en litt mer moden versjon av britiske The Inbetweeners fra 2008. Vil si at målgruppen for ‘LoveSick’ er ungdommer i 20-30 årene. Men selv om jeg synes serien er fengende, så er det noe som mangler for at jeg skal omfavne serien helt. Synes dog at manusforfatter Tom Edge skal ha cred for å skrive en serie om unge som treffer meg på mange punkter. Slutten er også litt typisk, men svært passende for å appellere til begge kjønn.