Vi får den vante åpningen med oppsummering av det som har skjedd. Alt begynte med Alice. Hun jobbet for Umbrella Corporation, som er verdens største og mektigste konsern. Alice var sikkerhetssjef i ‘The Hive’, en høyteknologisk undergrunnslaboratorium som eksperimenterte med virusbaserte våpen. Men så skjedde det en ulykke og et virus kom på avveie. Mange mennesker døde. Problemet var at de ikke var døde lenge nok og ble zombiefisert. ‘The Hive’ ble styrt av en avansert kunstig intelligens, kalt den røde dronningen. Hun reagerte ekstremt på trusselen om virusspredning og ble morderisk og ville drepe alle uansett om de var infisert eller ikke. Alice klarte å rømme, men viruset spredde seg som ild i tørt gress over hele kloden.

T-viruset gjorde ikke bare de døde levende, det også muterte dem på fryktelig vis. Tross apokalypsen de hadde skapt, fortsatte Umbrella å eksperimentere med dødelige virus. Da ble Alice smittet, men viruset ble bundet med cellene hennes. Det gjorde at hun utviklet krefter og ble annerledes, kraftig og nærmest ustoppelig. Imens Alice ble sterkere og sterkere, ble menneskerasen svakere og svakere. Alice forsøkte å føre overlevende mennesker i sikkerhet, men hun ble forfulgt uten nåde. Selv hennes venn Jill Valentine ble hjernevasket av Umbrella. TIl slutt konfronterte Alice Umbrellas leder, Albert Wesker. Han tok hennes krefter, men Alice vant likevel. Da trodde alle at det endelig var over, men alle tok feil. Nok en gang må de kjempe for livet...

Filmen starter med en litt småfet fiffig reversert actionscene der vår heltinne Alice med venner forsvarer et svært tankskip mot et voldsomt angrep. Dette blir litt av en actiondans som litt etter litt viser hva den egentlig dreier seg om. Vi får også den samme scenen forlengs etter introduksjonen. Deretter faller Alice i vannet. Det gjør at hun husker tilbake til sitt tidligere liv med mann og barn. Det var da T-viruset akkurat har brutt ut i byen hun bodde i. Der får vi forhistorien til hvordan hun fikk viruset i kroppen. Like etter går filmen til nåtiden der Alice er blitt fanget og avhøres av Umbrella, men så skjer en systemsvikt og Alice kommer seg ut av fengselet. Da viser det seg at hun er i en asiatisk by der viruset jager henne. Eller det er det hun tror, for i virkeligheten blir hun observert i trygge omgivelser i en av Umbrellas forskningsbygninger.

Nå har jeg sakte men sikkert pløyet meg gjennom film for film i Resident Evil-universet. Og etter å tilbrakt en del tid i universet er det noe som gjør at jeg liker det jeg får bedre og bedre, selv om ikke de fleste filmene er stort å skryte av. Har ikke spilt dataspillene, og har ikke sett filmene før nylig, så jeg har lite minner å sammenligne med annet av de andre filmene. Og etter en liten nedtur med forrige film: ‘Resident Evil: Afterlife’, som bare føltes som bare en litt uengasjerende leksjon i tomme effekter og actionvås, tenkte jeg at dette ikke kunne bli så mye dårligere. Var derfor med godt mot før jeg satte øynene i denne femte ‘live action’-filmen i rekken av Resident Evil.

Alt begynner svært lovende for å være en ‘Resident Evil’-film. Det er mulig det er jeg som er blitt omvendt underveis, fordi jeg synes dette faktisk ikke var så verst. Spesialeffektene er bedre enn de noensinne har vært i Resident Evil, men likevel føles ikke alltid alt helt ‘ekte’ ut. Vi får et kaldt og kjølig univers og atmosfære. For noen kan kanskje dette bli litt vell grått og trist. Actionen er sånn passe greit utført, men uten å virkelig bergta meg. I tillegg er ikke skuespillet særlig å skrive hjem om heller, men det er ikke Oscarhungrige kvalitetsfilmnerder som er den største målgruppen for denne filmen.

Igjennom filmen får vi vite litt og litt mer av Umbrellas utspekulerte plan om å erobre verden på det mest utspekulerte vis. Jeg likte at denne filmen faktisk makter å komme med noe som ligner på en historie. Jeg fikk litt mer av den samme følelsen som jeg fikk i første film i serien, men servert på en ny måte. Dette føler jeg er noe som lever mer opp til navnet ‘Resident Evil’. Det blir også mer sci-fi enn de forgående filmene med en kunstig intelligens som blir den store fienden. Også denne gangen får vi store sterke mutterte beist som ser kule ut. Det første skikkelig stilige er de fryktinngytende kjemperidderne med skikkelig store hellebard som våpen. Vi får også andre like store glupske skapninger. Det er disse som gjør mye av det greie mangfoldet i filmen.

Filmen er ikke alltid den enkleste å skjønne seg på og er ikke en film for de store massene. Det er flere grunner til dette. For det første er filmen litt småsær. Den er selvsagt tilegnet Resident Evil-fansen og kan derfor bli litt for intern til tider. Dette beveger seg inn i en rekke minefelt. Skjønte ikke helt vitsen med å ha flere visuelle lag utenpå hverandre, annet enn det er en del av historien og for å gjøre filmen enda mer kompleks. Filmen mister noe av sitt moment rundt midtveis, men har faktisk spart noe krutt til slutten i form av det som oppfattes som en rekke litt småkule actionsekvenser fra ‘Resident Evil’s noenlunde fungerende univers.

Konklusjon
Denne filmen er nok en joker som fansen sikkert vil omfavne og mange vil synes er pil rotten. I mine øyne var dette et godt steg opp fra forrige film i rekken. Det er dog noen kjipe valg som den kunstige intelligensen som blir illustrert gjennom en liten ufordragelig ‘drittunge’ av en jente, som vi også fikk se i første film i rekken. Og til tross for litt tomme rollefigurer som jeg aldri får helt tak på, føler jeg at filmen klarer seg greit i forhold til de andre filmene i rekken. Det gjør at jeg ruller en svak treer på terningen. Det er selvsagt ørsmå nyanser som skiller de mange filmene og en del av dem blir for lik hverandre, men jeg likte at denne filmen går mer tilbake til røttene, selv om ikke første film var stort å skryte av den heller, så hadde den i alle fall et okei konsept. Dette er med andre ord trygt om du liker noen av de andre ‘Resident Evil’-filmene eller omfavner det mørke og sære med zombielignende tilstander.