Vi følger det legendariske rockebandet Spinal Tap som begynte på begynnelsen av 1960-tallet. Tiden har flydd for det aktive rockebandet. Året er 1982 når de legger ut på en ny turné i USA. Det er bare det at rockebandet ikke er helt på toppen i sin karriere lenger, men vet det ikke selv. Likevel har de mye god rockemusikk innabords som bare venter på å komme ut til publikum. Men til tross for at Spinal Tap er geniale i fremføringen av sine låter, liker ikke kritikerne tekstene like godt og mener at de blir for banale. Og med en dokumentarfilmskaper på slep blir vi med på turnélivet som ikke bare blir en dans på roser for det stjernenykkede rockebandet...

Jeg har i den siste tiden sett en del band-filmer. Men selv om ‘Blues Brothers’ alltid vil være min favoritt-film i dette segmentet, er jamen i meg ‘This is Spinal Tap’ også legendarisk. Den holder seg også godt i dette gjensynet som den ultimate rockefilmen over alle. Og selv om filmen er ment som en komedie, er det også utrolig mye kul rockemusikk og fett sceneshow i filmen. Selvsagt er rockebandet skrudd til noen hakk, og det er der humoren ligger i samsvar med alle de rockeklisjéene som filmen tar helt på kornet. Produktet er ment som en satire over band som Black Sabbath, Rolling Stones, The Who, Led Zeppelin, Queen, Kiss, og The Beatles.

Filmen er laget som en såkalt mockumentary. Det vil si en liksomdokumentar, som her omhandler et fiktivt band. Jeg digger hvordan filmen tar på kornet masse av detaljer rundt rockeband. Jeg digger også humoren som består av diverse problemer som oppstår på og utenfor scenen. Det blir også selvsagt splid innad i bandet og særlig mellom de to store frontfigurene. Vi kommer tett på medlemmene av rockebandet ‘Spinal Tap’.

Skuespillerne gjør en kjempejobb med Christopher Guest som Nigel og Michael McKean som David. De er den kreative energien av Spinal Tap og driver mye av filmen hele veien. Skuespillerne er også musikere og spiller det meste av musikken selv. Det gjør at alt ser veldig overbevisende ut når de spiller med de medfølgende stilige sceneshowene. Og siden dette skal forestille en dokumentar er det viktig at skuespillerne virker naturlig foran kameraet. Dette er løst ved at skuespillerne ofte improviserer dialoger og det gjør de svært så treffende. Guest er utrolig morsom og naturlig som gitargeniet Nigel og McKean er fin som rocke-egoet David som minner om stjerner som Mick Jagger.

Humoren i filmen ligger i alt det hjernedøde våset som de selvsikre rockemusikerne lirer av seg. De er også noen skikkelige surrehuer som går feil når de skal inn på scenen og roter alt til. Jeg føler at humorelementene er noe som kunne skjedd på virkelig også, som når gitaristen Nigel skal ‘showe off’ midt i et solonummer og lener seg bakover slik at han faller og blir liggende på bakken og spille fordi låten ellers vil ødelegges, helt til en servicemann hjelper ham opp på beina igjen. Jeg digger det typiske heavymetal-bandet Spinal Tap og musikken som er både fet og morsom på samme tid, fordi den er en så typisk rockeklisje. Filmen har også den kule up to eleven-scenen med Marchall-forsterkerne som vanligvis går til ti, mens Spinal Taps går til 11, som ifølge gitaristen er et nivå høyere enn alt annet.

Konklusjon
Filmen favner svært bredt og har mye å spille på. Jeg digger alle detaljene som spenner i rocken helt fra 1960-tallet og oppover. Filmen er en av de første store mockumentary-filmene og filmen er meget bra gjennomført. Jeg ler en del underveis i filmen av de mange vittige kommentarene. Liker at musikken i filmen er svært gjennomført. Alt dette gjør at dette blir en av de feteste og beste rockefilmene som er laget. Den blir jo litt sær til tider, men for alle som elsker rock, er dette et 'must' å få med seg. Med andre ord er dette en sann klassiker.