Jimmy Rabbitte er en irsk arbeidsløs ung mann fra Dublin. Han er overbevist om at det lokale folket trenger å bli myket opp av ekte og følelsesladet Soul-musikk. Derfor tar han initiativet til å starte et ambisiøst Soul-band med talenter fra området rundt Dublin. Etter harde auditioner og ellers snoking rundt i nabolaget etter mulige bandmedlemmer, begynner etterhvert bandet å ta form. Bandet får navnet The Commitments og får raskt sin største spillejobb. Nå gjelder det bare å overbevise. Men selv om prestasjonene på scenen ofte blir magisk er bandlivet en mer turbulent affære...

The Commitments har litt av en sammensetning på bandet. Først har vi Deco Cuffe som hovedvokalist. Han vet ikke en gang at han kan synge og husker ikke sin tilfeldige audition som han holdt drita full i et bryllup. Han er også litt av en bråkmaker og kommer hele veien på kanten med stort sett alle i bandet, og da særlig korjentene som har lagt ham for hat og trommeslageren som gir ham juling hver gang han går over streken. Trommeslagerne er det flere av og alle med bråkete fortid. Videre har vi de tre korjentene som blir hyret fordi de kjenner hun som er den peneste damen i nabolaget.

Så har vi kirkegutten Steven som går den syndige veien fra orgel til piano. Dean med den skiftende hårsveisen på saksofon og gitaristen Outspan. Et kappittel for seg er også Joey 'The Lips' Fagan. Han er en aldrende trompetspiller som påstår han har spilt med alle de store navnene du kan tenke deg inkludert Steve Wonder, Elvis og en haug med andre mindre storheter. Han er også litt av en røver som ikke går av veien for å snike seg i buksene på de unge kvinnelige korsangerne i bandet. Og sist men ikke minst finner vi den seriøse og proffe manageren, Jimmy Rabbitte, som har sitt svære strev med å holde bandets fokus på musikken og ikke intriger og bråk.

Husker denne filmen godt da den kom og den var noe alle ville se. Selv var jeg litt for ung og så den aldri før den gikk på TV litt utpå nittennittallet. Jeg har ikke sett den igjen før nå, og det angret jeg ikke på. Det er ikke så mange gode slike fiktive band/musikk-filmer, men dette er en liten godbit av de sjeldne. Og hele filmen var igrunnen en stor opptur helt fra begynnelse til slutt.

Først er musikken helt utrolig fet med den svært fengende ‘Mustang Sally’ som et av de mest kjente sangene fra filmen. Den kan man nesten ikke unngå å ha hørt fra filmen gjorde sitt inntog og også i vår tid da den ofte plukkes frem igjen som en slager på både musikkprogrammer i TV og radio. Filmen frir til både unge og gamle, da vi får en herlig kølverbukett bestående av flere generasjoner i filmen. Musikk er også ofte binde generasjoner sammen, og denne filmen har musikk av episk klasse i nærheten av den man finner i blant annet musikkfilmklassikeren ‘Blues Brothers’.

Skuespillerne i hovedrollene er mer eller mindre uskrevne blad, men gjør en kjempeinnsats i filmen for å få dette til å bli så minneverdig som det faktisk er. Den eneste som du kan ha sett før er Colm Meaney, fra 1990-tallsfilmer som ‘Kapring på åpent hav’, ‘Far and Away’ og ‘Den Siste Mohikaner’. Rolleprestasjonene er både sjarmfulle og menneskelige med flere lag. Musikken formidles også på troverdig vis, selv om alt låter alt for bra allerede på første bandøving. Digger derimot at dette ikke bare blir sangnummere etter hverandre i filmen, men også at personene bak musikerne kommer til syne gjennom filmen.

Regien er ved Alan Parker, og han har laget en herlig film på relativt lite budsjett. Digger hvordan han fletter inn humor i filmen på samme herlige vis som ‘I blanke messingen’, også her uten at det går ut over troverdigheten i filmen. Elsker den enkle humoren som hele veien er akkurat passe skrudd til og vises på en effektiv og ryddig måte også rent filmteknisk for å få filmen til å flyte bedre. Det blir mye situasjonskomikk og artige kommentarer. Jeg ler faktisk en del av filmen og selv om det er musikken som er best med filmen, så gjør også humoren noe for å myke opp filmen.

Filmen bygger på Roddy Doyles roman fra 1987 som er den første boken i Doyles ‘Barrytown’-trilogi. Vi får beskrevet et typisk arbeiderklassesamfunn der de unge stort sett går arbeidsledig, men likevel tenner de unge et håp med dette bandet. Ellers merker vi også at filmen tar plass i en tid sterkt preget av 1980-tallet. Det ser vi både på de krøllete hårsveisene og de typiske ungdomsklærne. TV-apparatene som selges midt i gaten er også av den gamle sorten med bilderør som er avrundet i kantene inni en trefarget boks. Med andre ord er filmen bra gjennomført i tidskoloritten, som sikkert også hang bra igjen da filmen kom ut i 1991.

Konklusjon
‘The Commitments’ er først og fremst en veldig god film på mange plan med herlig frisk soul-musikk. Det skader heller ikke at filmen har bra med humor, sjarme og formidlingsglede. Ofte når man ser om igjen slike komedier, blir jeg ofte skuffet, men synes at ‘The Commitments’ har tålt tidens tann veldig godt. Filmen fungerer også glimrende som nostalgi fra en herlig tid da jeg var barn. Med andre ord er dette en herlig musikkkomedie som er et 'must' for alle som har spilt eller spiller i band, også resten av folkedypet som også vil mores av denne filmen.