To talentfulle, mannlige artister, slår seg sammen etter krigen for å lager de beste sang og dansenummerne i underholdningsbransjen. Bob Wallace (Bing Crosby) og Phil Davis (Danny Kaye) blir raskt et fenomen og er kjent over hele USA. En vinter slår de seg sammen med søsterduoen bestående av Betty Haynes (Rosemary Clooney) og Judy Haynes (Vera-Elle). De reiser til Vermont for å feire hvit jul. Romantikken blomstrer også når gutta faller for hver deres pike i søsterduoen. De har spillejobb på et hotell i Vermont, som sliter med dårlige tider på grunn av manglende snø. Det viser seg også at hotellet drives av generalen deres fra militæret. Nå må Wallace og Davis legge hodene i bløt for å redde både julen og økonomien til generalen...

Første julefilm for i år blir klassikeren White Christmas. Vet ingenting om filmen, så jeg gledet med stort til å se hva som skjulte seg på filmrullen. Alt begynner på julaften 1944. To sang og dansartister underholder styrker under andre verdenskrig. Det første nummeret er lett og lystig før Bing Crosby synger den klassiske julesangen “I’m dreaming of a White Christmas” og setter stemningen allerede fra første tone. Videre følger vi julefeiring med mer sang imens bombene, skuddene og granatene kommer nærmere og nærmere. Og snart er der scenen stod et eneste stor krigsmayham.

Etter krigen gjør de to sangerne Wallace & Davis, som fant sammen tilfeldigvis under krigen, stor suksess. Wallace og Davis får et anbefaling fra en krigskamerat, om at de må se hans to søstre opptre. De to populære sangerne vil heller tilbringe kvelden ute på byen fordi de tror de kaster bort tiden på noen ‘stygge damer’. Men pipen får en annen lyd da damene plutselig både synger bra og ser ‘smashing’ ut i sterk kontrast til soldatbroren til søstrene.

Wallace og Davis er kvikke i replikken og har sjarme som få. Det samme kan sies om søsterduoen i filmen som synger like solid som de stråler ut. Vi får noen flotte danse og sang-nummere iløpet av filmen, og med det må dette sies å være en musikalfilm. Den muntre og musikalske gjengen drar til Vermont for å oppleve snø. Det er kanskje ikke så mye å gjette på om det blir snø i filmen, da filmens tittel er klokkeklar på det punktet.

Dette er en eldre komedie slik man ikke lager lenger. Det vil si en sang og danskomedie. Riktignok er den noe treg og det skjer ikke så alt for mye mellom hvert sang- og dansnummer, men likevel synes jeg filmen flyter ganske bra og er litt av en stemningsskaper. Det er utrolig mange gode sanger i filmen og mange er i klassisk julesangånd som jeg hørte på radioen eller hos farfar da jeg var liten.

Det blir nok at store øyeblikk i filmen som kan røre noen og en hver. Filmen er kanskje ikke så julete som man kanskje tror på forhånd. Midtveis er jeg litt i villrede om dette er den julefilmen jeg forventer, men det begynner med jul og slutter heldigvis med jul. Finalen er også svært herlig og gir en vanvittig julefølelse. Og om du lurte, så selvsagt slutter også filmen med sangen “I’m dreaming of a White Christmas”.

Konklusjon
Dette er en herlig feel-good film som jeg tipper er sentral på TV i juletiden i store deler av USA. Alt i alt var dette en fin julefilm å starte desember med. Det at filmen er en musikal er kanskje ikke noe for alle, men sanger hører også julen til og når både sang og dansenummerne er så flotte som dette, klarer ikke jeg å sjarmeres i senk av denne filmen. Dette er i alle fall en selvskreven film for alle filmnerder som setter pris på eldre og litt glemt filmkultur fra det gyldne 1950-tallet da musikalen var het som bare det, og i blanding med en hvit jul, så blir dette en magisk affære. I alle fall gjør sluttscenen alt godt igjen for deg som bare ser dette for bare julestemningen.