---

Ingress:

Vi følger astronomen Steven Mills som sender et farlig signal alt for langt med en feiltakelse. Signalet når helt til en annen galakse der intelligent liv plukker det opp. De svarer med å sende en dame til jorden ved navn Celeste. Hun får et døgn på seg til å finne ut av Mills sine forskerhemmeligheter. Målet med reisen er å redde planeten til Celeste, men på veien dit skjer det mye som snur opp og ned på både Celestes og Mills liv for all tid...

Anmeldelse:

Om du har en dragning mot tøysete 1980-tallskomedier har denne filmen noe for seg. Jeg liker ofte å dykke tilbake i tid til filmer jeg vokste opp med, og selv om dette ikke er en av dem, så kunne det ha vært det. Filmen har mye enkel humor som jeg ler litt av til tider. Noe er selvsagt litt over grensen til det absurde og overkomiske. Noen av poengene i filmen føles også litt for lite gjennomtenkt, selv om dette på langt nær er en komedie for den som holder logikken kjær.

I hovedrollene treffer vi manges komedieyngling Dan Aykroyd og den flotte Kim Basinger. Basinger opptrer som drømmedamen i denne filmen som får Aykroyds rollefigur til å legge langflat etter henne, selv om de to som filmen også skisserer kommer fra to vidt forskjellige planeter. Aykroyd spiller som vanlig litt overtullete med mye rare fjes og fakter. Basinger var jeg litt mer skeptisk til i denne komedien, men hun leverer greit. Det er også litt artig å få pur unge versjoner av Alyson Hannigan (Band Camp-dama fra American Pie) og Juliette Lewis (Mallory Nox fra Natural Born Killers).

Min grunn til å se denne filmen er fordi jeg både er stor Blues Brothers-fan og dermed liker Dan Aykroyd tålelig greit på film, og fordi jeg liker godt sci-fi-filmer som dette også må sies å være en del av. Jeg liker godt aspektet med romvesen som tar menneskekropper. På mange måter kan dette minne en del om TV-serien ‘3rd Rock From The Sun’, men komedieelementene og historien er ikke like velutviklet som i den TV-serien. Den spiller dog på mye av det samme, med utenomjordiske som forsøker å tilpasse seg jordens logikk og kultur for å oppnå et mål. Denne gangen er det som det ofte er i sci-fi-filmer, å redde sin egen planet.

Sci-fi-delen av filmen kunne vært bedre laget. Den består av en del scener med et passe kult romskip og en ‘penislignende’ ormeskapning med øye på tuppen som bor i vesken til romdamen Celeste. Denne skapningen kan utrette en god del ting som går ut over de vanlige fysikkreglene på jorden og samtidig holder Celeste orientert om all kunnskap hun trenger for å utføre sitt oppdrag på jorden. Det blir også litt grensesprengende forskning som også inneholder en god del på slumpen elementer som gjør historien tynn som et ospeløv.

Men det interessante med denne filmen er det usannsynlige forholdet mellom de to hovedrollefigurene. Den ene en gosselig bamsefar og den andre en veldreid skjønnhet med de lekreste og lengste beina i bransjen. Handlingen byr på mange missforståelser som danner grunnlag for det meste av humoren. Filmen er også okei snekret sammen, men uten å briljere nevneverdig på noen punkter. Den virker dog greit påkostet for å være laget seint på 1980-tallet med okei effekter som det dog ikke er i nærheten av Spielberg-kvalitet over.

Konklusjon
Alt i alt føles dette som en litt oppskriftsmessig og typisk 1980-tallskomedie. Om du liker litt enkle komedier så er dette en liten joker. Filmen var noke en del bedre på 1980-tallet enn i dag. Vi merker at filmen er laget under en helt annen tid enn dagens. Det lages veldig få lignende filmer som dette nå lenger. Filmen er ikke veldig god, men jeg kliner til og premierer filmen med en svak treer på terningen, fordi dette er en film den yngre meg ville likt svært godt å se da jeg vokste opp. Liker også sci-fi-aspektet med filmen, selv om selve historien i seg selv blir alt for grunn. Heldigvis forsøker aldri filmen å utgi seg for å være noe mer enn det den er, nemlig en enkel komedie som bare er ment for å underholde.